Skiftet side

Det er kanskje stas å være forsker. Men du verden så ok det er å jobbe med formidling og ha fast arbeidstid, sier Mathias H. Eidberg og Brynjulv Norheim.

(Publisert i Forskerforum 2/11.)

– Det finnes ikke A- og B-ansatte. Alle trekker et lass sammen. Akkurat det har ledelsen her vært tydelige på, sier Mathias H. Eidberg, informasjonsansvarlig ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Både han og kollega Brynjulv Norheim har hovedfag i kristendom. Norheim har dessuten vært doktorgradsstipendiat. Likevel er det i oversikten over administrativt ansatte og ikke vitenskapelig personale man finner dem når man søker i fakultetets telefonliste.

Det trives de aldeles utmerket med.

Brobyggere

– Jeg har vært rådgiver her siden 2006 og jobber blant annet med fagutvikling og etter- og videreutdanning, i tillegg til rent informasjonsarbeid. Det bygger for meg en veldig fin bro mellom den faglige dimensjonen og formidling, forteller Brynjulv Norheim.

Han og Eidberg tror nok det tidligere kan ha ligget en snev av A- og B-holdninger under overflaten.

– Og selvfølgelig er det de vitenskapelige som faktisk produserer forskningsresultatene og undervisningen. Men likevel opplever jeg samarbeidet med dem i all hovedsak som godt, sier Eidberg.

Tregt system

Bare ved Universitetet i Oslo er det vel hundre ansatte som har informasjons- og kommunikasjonsarbeid som del av sin jobb, fordelt på sentre, fakulteter og sentraladministrasjonen. De strir med informasjonsfaglige utfordringer som er særegne for UoH-sektoren.

– Du finner en iboende treghet i akademia. Forskerne er vant til å skulle snu alle steiner og gjøre alle vurderinger før de bestemmer seg for noe. Det gjør det vanskelig å få tatt kjappe beslutninger, noe som ofte er viktig i informasjonsarbeidet, påpeker Eidberg.

– Samtidig er incentivsystemene for å drive formidling for dårlige, og det til tross for at formidling altså er en av hovedoppgavene til universitetet. Verken forskerne eller institusjonen får uttelling for artikler og kronikker som skrives, føyer Norheim til.

Ny giv på nettet

De første e-postene ble sendt fra Universitetet i Oslo allerede på begynnelsen av 1990-tallet. Universitetet var på mange måter et lokomotiv i hele etableringen av internett. Men så sakket institusjonen etter fra millenniumskiftet.

– Man satt på store ressurser, men fulgte ikke med i tiden. Nå er universitetets nye nettsider endelig i ferd med å komme på plass, og vi har fått en utstrakt bruk av webredaksjonelt arbeid, både for profilering og rekruttering, sier Norheim.

Formidling er universitetets tredje formål og Eidberg og Norheims viktigste oppgave. De nye nettsidene er den fremste plattformen for dette arbeidet. Dessuten har Det teologiske fakultet som det første ved UiO tatt i bruk podcast i formidling av både ordinær undervisning og prøve- og gjesteforelesninger.

– Men selv om vi rullet ut de nye nettsidene i fjor, er vi fortsatt i startgropa når det gjelder å få dem opp å stå. Det handler om å produsere artikler, først og fremst om pågående forskning, men også fagprofiler av forskere og lignende, sier Eidberg.

På talefot med forskningen

Den forskningsfaglige ballasten de to har, letter arbeidet med å «oversette» forskningen til et språk også folk utenfor den engere krets kan forstå.

– Mange fagansatte undervurderer seg selv og betydningen av det de formidler. De sier jo ofte kloke ting! Da er det givende å bidra til å formidle det videre, sier Norheim.

Både for ham og kollega Eidberg er det et poeng å være del av en akademisk institusjon.

– Jeg hadde ikke tatt et hovedfag om jeg ikke hadde syntes det var interessant eller viktig med høyere utdanning. Universitetet er et viktig prosjekt for samfunnet, og det å få være en del av det laget er på mange måter et privilegium. Av og til tenker jeg at jeg kanskje skulle ha forsøkt noe annet. Men for meg er det ikke uinteressant hva jeg «selger», hva jeg skal rekruttere til eller formidle ut, sier Eidberg.

Fordeler i fleng

Er det ikke kleint, da, lurer man likevel på, å gå der med henholdsvis et hovedfag og en halvveis doktorgrad og likevel ikke være blant de som «teller»? Får man ikke stempel som en av dem som ikke fikset det helt?

Eidberg og Norheim ler når vi spør.

– Det er en myte at det er de smarteste studentene som blir vitenskapelig ansatte, og de andre blir administrativt ansatte. Jeg innså rett og slett at det passet meg dårlig å sitte med slike langsiktige, litt ensomme prosjekter som det hovedfaget var. Jeg trives bedre med kortere prosjekter, variasjon i oppgavene og ikke minst mer samhandling med andre mennesker, sier Eidberg.

– Bare det å ha fast jobb og å kunne føre timer er for meg nesten god nok grunn til ikke å jobbe vitenskapelig. Alternativet hadde vært å fullføre doktorgraden og kanskje bli postdoktor og være midlertidig ansatt i mange år. Ja, jeg går glipp av den faglige karrierestigningen, men jeg opplever en mye større trygghet i forhold til mitt private prosjekt, altså familien. Og så har formidling blitt en hjertesak, sier Norheim.

Enquete:

Når hadde du sist nytte av en infomedarbeider?

Marit Bjorvand Børresen
førstelektor i samfunnsvitenskap, Høgskolen i Hedmark

– Akkurat nå! Vi skal utlyse en dekan- og rektorstilling og ble nettopp orientert av en infomedarbeider om hvor vi finner utlysingsteksten på nettet.

John Grue
professor i hydrodynamikk, Universitetet i Oslo

– Jeg har hatt god nytte av infomedarbeidere både når det gjelder formidling av forskningsresultater, og i selve forskningsprosessen. Jeg jobber mye med forskningskonkurranser og rekruttering av unge forskere, og der har informasjonsavdelingen vært til stor hjelp.

Einar Thomassen
professor i religionsvitenskap, Universitetet i Bergen

– Jeg har ikke hatt noen nytte av dem. Ofte får jeg inntrykk av at de er mer opptatt av markedsføring enn av forskningsformidling i faglig forstand. Jeg skriver mange bøker og har kontakt med forlag og presse, men trenger ikke informasjonsarbeidere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *