Selger stoff med suksess

Kvinnelige narkodealere utgjør et mindretall. Men de opplever desto større tilfredshet når de lykkes på et illegalt, mannsdominert marked.

(Denne saken ble først publisert hos Kilden 14.06.2017)

– For alle kvinnene begynte det med at de selv brukte stoff. Ved å bli selgere kunne de finansiere eget bruk. Men det var også andre ting som førte til at flere av dem etter hvert ble værende i narkoøkonomien.

Sosiolog Heidi Grundetjern disputerte nylig med avhandlingen Dealing with Gender. Unpacking the Variations of Women’s Experiences in the Illegal Drug Econony. Her har hun dybdeintervjuet 32 kvinnelige narkodealere i Norge om hvordan de klarer seg i en beintøff, mannsdominert «bransje».

– Det er forsket veldig lite på kvinners roller og erfaringer i dette markedet. Og det som har vært skrevet, har ofte gitt et visst bilde av kvinnene som veldig marginaliserte og seksualiserte, med roller langt nede i hierarkiene, sier Grundetjern.

– Jeg fant imidlertid en langt større variasjon, men også noen mønstre jeg syntes det var spennende å se nærmere på. Disse kvinnene iscenesetter femininitet og maskulinitet på veldig ulike måter.

Foto: Matthis Kleeb Solheim.

– Villige til å prate

30 av de 32 kvinnene hun intervjuet, var inne til soning. Innsatte er på mange måter en takknemlig gruppe å intervjue, sier Grundetjern.

– For det første har de som regel god tid til å prate med deg som forsker. For det andre er de gjerne i et modus der de sitter mye og reflekterer over livet sitt. Mitt inntrykk er at det da passer bra å dele tankene sine med noen utenfra, som har taushetsplikt.

Grundetjern sier hun var ekstra heldig, ettersom en av de første hun intervjuet, senere sto opp på et morgenmøte i fengslet.

– Der informerte hun om prosjektet og anbefalte andre å stille opp. Hun snakket om hvor viktig det var med forskning på kvinner i narkomiljøet.

I etterkant var det ekstra mange fra nettopp den avdelingen som meldte seg som informanter.

– Hvor mange kvinner som er involvert i narkotikahandel, er vanskelig å si. De fleste dealere er menn. Om man ser på innsatte, utgjør kvinner rundt 6 prosent av dem som er inne til soning, og rundt 30 prosent av disse soner for narkotikakriminalitet.

Salgssuksess gir selvtillit

De 32 informantene kunne deles inn i fire ulike grupper. Den første gruppen omfattet ti kvinner som på mange måter framsto slik kvinner på narkotikamarkedet tradisjonelt har blitt framstilt: Som marginaliserte både innen narkoøkonomien og i samfunnet generelt , med et stort rusmisbruk de opplevde at de ikke håndterte. Og med en masse vonde følelser de kjente seg tvunget til å legge lokk på, og som rusbruket hjalp dem å døyve.

For resten av Grundetjerns informanter, de 22 andre, er «empowerment» et stikkord. Altså en følelse av å ha aktiv innflytelse over eget liv, der den relative suksessen de opplever i narkotikaøkonomien styrker selvfølelsen deres. Disse kvinnene delte hun inn i tre ulike grupper.

– Den første gruppen omfattet åtte yngre kvinner som har som mål og ideal å være «en av gutta». De befant seg et stykke ned i hierarkiet i narkotikaøkonomien, der de lyktes gjennom å kopiere mennenes salgsstrategier, blant annet ved å bruke vold for å sette seg i respekt, forteller hun.

– De dyrket en form for «street masculinity». De var også nøye på å ikke ha seksuelle forbindelser med andre innenfor narkoøkonomien, for ikke å få stempel som et sexobjekt. De fleste hadde kommet inn i businessen i veldig ung alder og hadde derfor liten erfaring fra et liv utenfor narkoøkonomien.

En feminin forretningsmodell

En selgergruppe som var  langt mer suksessrike, gjorde bruk av det Grundetjern kaller en «feminin forretningsmodell», som stod i sterk kontrast til de kvinnelige selgerne som var «en av gutta». Disse telte åtte stykker blant forskerens informanter, og var alle godt voksne – mellom 40 og 50 år. De hadde ellers til felles at de hadde begynt relativt sent som selgere, og hadde derfor erfaringer fra andre områder av livet. De hadde levd konvensjonelle familieliv og hatt vanlig jobb før de begynte som selgere. Noen hadde også høyere utdanning.

– En vanlig årsak til at de hadde begynt å selge, var at de var enslige forsørgere som hadde kommet i økonomiske vanskeligheter på et eller annet vis, som følge av sykdom, arbeidsledighet eller lignende, forteller Grundetjern.

– Også disse var opptatt av å ha seksuell autonomi, men i motsetning til de yngre, kvinnelige selgerne, fikk disse kvinnene respekt gjennom å oppføre seg annerledes enn sine mannlige kollegaer. De fremhevet viktigheten av å være snille mot kundene, og tok det heller på egen kappe om noen lurte dem.

Forskjellsfeminisme

Der de andre to gruppene tidligere er beskrevet i litteraturen om kvinner i mannsdominerte kriminelle miljøer, er denne gruppen, som kombinerer feminine strategier og businessforståelse, i liten grad beskrevet andre steder.

– Særlig interessant her er den relative suksessen til kvinnene som brukte den feminine businessmodellen.

De uttrykker selv en slags forskjellsfeminisme, der de beskriver hvordan de i kraft av å være kvinner er snillere og mer omsorgsfulle enn menn, og at kundene derfor foretrekker å handle med dem.

– De tar avstand fra de maskuline spillereglene, og viser at det er en nisje også for denne type dealere, sier Grundetjern.

Og hun funderer på om dette er en feminin businessmodell som har størst sjanse for å lykkes nettopp i Norge.

– Tidligere studier  viser kvinner som enten er marginaliserte og seksualiserte, eller de jobber ofte hjemmefra og kombinerer salg på lavt nivå med en vanlig jobb. Men denne feminine businessmodellen som jeg fant at mange benyttet seg av, der de dealer på heltid og har suksess gjennom å være greie og serviceinnstilte, ser ut til å fungere bedre her. Og da kan man spekulere i om det som muliggjør dette, er den nordiske konteksten, at vi har sterkere idealer for likestilling.

På topp i hierarkiet

Den siste av de tre gruppene «suksessfulle» dealere, var de som omsatte mest. En gruppe på seks informanter som alle kombinerte feminine og maskuline strategier. Disse hadde mange likhetstrekk med de yngre jentene som ville være en av gutta. Men de var eldre, mer erfarne selgere og befant seg langt høyere opp i hierarkiet. Flere av dem samarbeidet med en mannlig partner og hadde en fast kundekrets. Et viktig kjennetegn for øvrig var at fem av disse kvinnene hadde barn de hadde daglig omsorg for.

– Det at de gjorde bruk av fleksible kjønnete strategier, og visste når de skulle ta i bruk hvilken strategi, var et viktig suksesskriterium for dem. Kvinnene hadde selv en sterk bevissthet om at narkotikamarkedet var svært mannsdominert. De var klar over at det utfordret dem som kvinner, særlig om de ville være i toppsjiktet, slik disse kvinnene var, sier Grundetjern.

– Derfor kunne de på den ene siden være opptatt av å være en av gutta, samtidig som de brukte feminine strategier til sin fordel. De kunne for eksempel flørte seg til tjenester fra mannlige dealere, eller de kledde seg ekstra feminint fordi de da mente det var lettere å gå under politiets radar.

Mødre på ulikt vis

Av de 32 informantene hadde 24 barn, og moderskap ble et tema i 21 av Grundetjerns intervjuer.

– Hvordan de forvaltet dette moderskapet, korresponderte med hvilke strategier de fortalte om i forhold til narkotikasalget. Jeg var interessert i å undersøke i hvilken grad de identifiserte seg som mødre, og i så fall hvordan, sier hun.

– Videre ønsket jeg å se på sammenhengen med hvordan de uttrykte kjønn, og hvilken posisjon de hadde i markedet. Hvordan de forvaltet moderskapet, korresponderte da også med hvilke strategier de fortalte at de hadde for narkotikasalget.

Kvinnene i den første gruppen, de som ikke følte at de hadde kontroll på eget rusbruk, kalles av Grundetjern for «de sørgende mødrene».

– Disse fikk barn tidlig i livet, men hadde likevel en sterk identitet som mødre, etter som det var i tråd med den sterke identiteten de hadde som kvinner. Når de som følge av rusmisbruk ikke klarte å ha omsorg for barna, betød dette et enormt nederlag for dem, og de begynte å ruse seg enda mer, forteller hun.

– Det at de sterkt identifiserte seg som kvinner og mødre, bidrar med andre ord til å gjøre situasjonen deres i narkoøkonomien enda verre. De ruste seg før de ble mødre, men de uttrykker at det ble verre etter at de mistet barna, at de flykter fra  tapet gjennom å ruse seg.

Dette var gruppen som led mest under stigmaet ved å ikke leve opp til normative kjønnete forventinger.

– Heller en av gutta

Kvinnene i gruppe nummer to, street masculinity-gruppa, var ofte også ganske unge da de fikk barn. Ifølge Grundetjern virket det som at de ble mindre knust av å miste omsorgen for barna enn kvinnene i den forrige gruppa.

– Det handlet nok om identiteten som «en av gutta», samtidig som graviditetene sjeldent var planlagt. For disse var ikke morskapet en sentral del av deres identitet, sier hun.

– Det betyr ikke at barna ikke er viktige for dem, men at de i utgangspunktet i mindre grad identifisere seg med morsrollen, og at de derfor lettere kunne «gå videre» i livet, det vil si tilbake til rollen som en av gutta i narkoøkonomien.

Grundetjern tror det å ikke inkludere morskap som en viktig del av egen identitet, også fungerte som en måte å følelsesmessig beskytte seg fra sorgen ved å miste et barn.

Kvinnene i den tredje og fjerde gruppa hadde stort sett beholdt omsorgen for ungene sine, og lyktes også med å kombinere moderskap og dealerrollen.

– De aller mest suksessrike her klarer å separere jobb og familieliv, og er på mange måter den rake motsetningen til den første gruppen med «sørgende mødre».

Ikke noe kvinnefellesskap

Men noe samarbeid mellom kvinnelige dealere var ikke å spore.

– For det første er de få. For det andre er det flere, framfor alt fra de i street masculinity-gruppa som tar eksplisitt avstand fra andre kvinner. De sier at jenter sladrer mer, at du ikke kan stole på dem og så videre. Slik bidrar de til å opprettholde det kjønnshierarkiet som eksisterer. Også forretningsmodellkvinnene framstiller seg selv som unntak fra regelen.

Å ha kontroll på eget rusbruk var ett viktig kriterium for de kvinnelige dealerne med suksess.

– Man har vektlagt hvordan rusavhengighet er en barriere for å komme seg ut av rusmiljøet. Men for mange er det mer komplekst enn som så, spesielt for de kvinnene som opplever at de lykkes som narkodealere, sier Grundetjern.

Hun mener kvinnene får økt mestringsfølelse av å klare å gjøre seg gjeldende innenfor et så tøft miljø.

– Det er også et poeng at dette trolig gjelder kvinner mer enn menn nettopp på grunn av de ekstra barrierene de må overkomme i det mannsdominerte markedet. At det er mye penger i omløp, og også en del spenning knyttet til det de driver med, er også motiverende for mange av dem. Til sammen er dette faktorer som gjør det vanskelig å gi opp businessen

LagreLagre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *