Salome-skolen VI: Et stjerneskudd av en regissør

Stefan Herheim var bare tjue år første gang han gjorde seg bemerket som operaregissør. Men den gangen var personene på scenen bittesmå.

Lørdag hadde Salome endelig premiere ved Den norske opera i Oslo, og det i regissør Stefan Herheims omdiskuterte versjon. «Grusomt, glitrende og tidvis genialt», skriver Aftenpostens anmelder Astrid Kvalbein. Selv skal jeg se den i midten av juni og gleder meg enda mer når jeg leser anmeldelsene:

Heldigvis hadde Herheim hyret inn profesjonelle dansere til «de syv slørs dans». [Har du glemt denne dansen? Se leksjon II.] Fra denne scenen, der Salome så å si ble syvdoblet i ulike farger, til orientalsk musikk, dansende ut pikeynde og morderisk kvinnelig begjær, kommer de beste regigrepene etter tur. Når Johannes’ avhugde hode stiger opp i pervers størrelse og Salome kryper inn i munnen hun lengter slik etter å kysse, er det gysende godt. I siste øyeblikk kommer også det frekkeste, beste: Herodes blir skutt av sin kone, i stedet for at Salome drepes på kongens ordre, slik hun pleier. 

Salome. Foto: Erik Berg.
Salome. Foto: Erik Berg.

Makten blir slik kvinnenes, til slutt. Men operaen iscenesetter mest av alt – på grotesk, spektakulært og musikalsk vis – de vanskelige sammenhengene og grensene mellom overgrep og triumf.  (Astrid Kvalbein, Aftenposten.)

Det er en begivenhet hver gang Stefan Herheim setter opp en opera. Han er Den Nye Store Regissøren – han som alle vil ha, for da vet man at det blir liv og røre.  Han ble født i Oslo i 1970 og vokste opp med en far som var bratsjist i Den norske operas orkester. Selv spilte han cello noen år, men det var som regissør for operadukketeater han først gjorde seg bemerket. Allerede som tjueåring  hadde han tre Mozart-oppsetninger i sving med marionetteteatret sitt, noe som ga ham Torbjørn Egners minnepris i 1991 samt en rekke presseoppslag.

Salome. Foto: Erik Berg.
Salome. Foto: Erik Berg.

I 1994 kom Herheim inn på Hochschule für Musik und Theater i Hamburg.

– Jeg måtte ut, i Norden finnes ingen musikkteaterstudier. Og Tyskland er et foregangsland på alle mulige måter innen dette faget, sa Herheim til Aftenposten i forbindelse med at han skulle sette opp Mozarts Tryllefløyten som avgangseksamen høsten 1998.

Siden har jobboppdragene stått i kø.

– Man får litt tykk hud når man har vært i bransjen en stund. Man blir alltid plassert i kategorier. Men egentlig er det noe jeg forsøker ikke å imøtekomme med mine arbeider. Jeg vil alltid vise et nytt lag, et nytt ansikt – også ved definisjonen av teaterforståelse. Jeg vil ikke bare innfri forventninger, jeg vil også overraske. Og så forsøker jeg å være jordnær, sa han i et intervju med VG i 2012.

Operasjef Per Boye Hansen skriver (i eufori etter lørdagens premiere) på bloggen sin:

Stefan Herheims betydning for norsk operakunst kan ikke verdsettes høyt nok. At vi samtidig som vi har fått dette fantastiske bygget, også har fått en norsk regissør i det absolutte internasjonale toppskiktet, er en inspirasjon for alle som jobber her. Det var hans femte oppsetning for Nasjonaloperaen og det blir selvsagt ikke hans siste. Stefan kommer tilbake ikke minst fordi Nasjonaloperaen har sangere som innfrir hans forventinger og kvalitetskrav.

Oppsetningen i Oslo er den samme som den Herheim hadde i Salzburg i 2011, men med nye sangere. I et intervju med Aftenposten i fjor sa Herheim dette om hvordan han tolker Salome i Strauss’ versjon.

– Jeg forteller historien fra Herodes perspektiv – en sosiopat som går på veggen. Herodes ekteskap med Herodias har for lengst gått på grunn, og han projiserer nå sin frustrerte utilfredshet på stedatteren Salome. Listig vender hun seg mot ham og undergraver hele det patriarkalske maktsystemet som hun og moren lider under, forteller Herheim.

Salome. Foto: Erik Berg.
Salome. Foto: Erik Berg.

Og i likhet med Astrid Kvalbein fra Aftenposten likte visst også Dagbladets Ståle Wikshåland det han så lørdag:

Som alltid mobiliserer Herheim sin rike sceniske fantasi, og setter Strauss’ lille grøsser i scene gjennom sinnrike fordoblinger og effektive og innfallsrike grep.  Han holder seg ikke tilbake på noen kant, men styrer rett inn i grenselandet mellom kitsj og kunst, som «Salome» aldri har unnsluppet siden urpremieren i Dresden i 1905.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *