Sagaøya feirer seksti

Ild og is, ull og fjær, nytt land og gammel historie. Torsdag markerte Island 60 år som republikk.

(Først publisert i Klassekampen 19.06.2004.)

«Velkommen hjem», sier flyvertinnen på islandsk i det vi lander på Keflavik flyplass. «Welcome to Iceland», gjentar hun siden til alle utlendingene.

Hjem det er et forblåst flak i Nordsjøen. Et goldt landskap i grått, mosegrønt, svovelgult og brunt, med store flekker av is. Et vulkansk høyplatå på vel 100.000 kvadratkilometer. 20 prosent av landet anses for å være beboelig. Resten er isbreer og knudrete lavamark. Her bor vel en halv million lundefugler, tilsynelatende like mange sauer, en masse hester, og 290.000 islendinger.

– Vi er så få og ligger litt isolert til, og de som kommer på besøk, kommer stort sett om sommeren. Derfor blir Island så veldig et hjem for oss, forklarer statsviteren Audur Styrkársdóttir.

Brøt med Danmark

Torsdag 17.juni feiret Island 60 år som selvstendig republikk. Et telegram til danskekongen Christian 10. i 1944 forkynte rett og slett at islendingene hadde hatt folkeavstemning og vedtatt at de ikke ville fornye den nesten sju hundre år gamle unionen med Danmark-Norge. Det var ikke så mye danskene kunne gjøre med saken, der de satt i kjellerne og ventet på neste bombeangrep.

Helt overraskende kan oppsigelsen likevel ikke ha kommet på Christian 10. og hans menn. I 1849 ble Jón Sigurdsson valgt til første formann på Alltinget, og i de påfølgende hundre årene kjempet islendingene seg til stadig mer selvstendighet. I 1904 fikk de såkalt hjemmestyre med egen islandsk minister, og fjorten år senere ble Island erklært som selvstendig stat, om enn i fortsatt union med Danmark.

Men så marsjerte tyskerne inn i Danmark og Norge, og dermed kunne islendingene gjøre omtrent som de ville, riktignok med britiske og etter hvert amerikanske soldater utenfor stuedøra. Island hadde erklært seg nøytrale da 2.verdenskrig brøt ut, men ble okkupert av vestmaktene på grunn av den strategiske beliggenheten mellom USA og Nord-Europa.

De ubedte gjestene var naturlig nok til stor ergrelse for et folk som ikke ville annet enn å være herrer i eget hus. Men samtidig er det liten tvil om at islendingene tjente på krigen, både økonomisk og politisk. Det militære nærværet ga økt etterspørsel etter varer og tjenester, og på Alltinget kunne man velge Sveinn Björnsson til riksforstander og siden landets første president, uten at noen utaskjærs hadde mulighet til å protestere.

17.juni, på Jón Sigurdssons fødselsdag, ble det blå, hvite og røde flagget heiset på Thingvellir, og republikken var et faktum.

Mindreverdighetskomplekser

– Jeg bodde i Danmark da jeg var i begynnelsen av tjue-årene, og da husker jeg hvor overrasket jeg alltid ble når politikere sa ord som at «Danmark er jo et lille land». Danmark som har tjue ganger så mange mennesker som Island! Hadde en islandsk politiker sagt noe sånt, ville han eller hun aldri ha blitt gjenvalgt. Men siden Danmark har Tyskland som nabo og Finland har Russland ved siden av seg, blir det vel til at de opplever seg som små nasjoner. Mens vi som er så ufattelig få, har gitt opp å tenke på det, og går i stedet ut fra at alle nasjoner er like store.

Det sier forfatteren Einar Kárason, kjent for norske lesere blant annet gjennom trilogien «Djeveløya»/«Gulløya»/«Det forjettede land». Og han tørker støv av den gamle geografiboka fra barneskolen for å gi enda et eksempel på islendingenes trassige stolthet:

– Noen norske bekjente jeg har, som er på min egen alder, fortalte en gang om en lærebok i geografi de hadde hatt på skolen. Den linjen de husket best, var den hvor det stod at «Norge og Albania er de to fattigste landene i Europa». Men det vi islendinger husker best fra vår skolebok, er der det står at Vatnajökull er den største isbreen og Dettifoss den største fossen i Europa

Den første islendingen

I 874 gikk Ingolfur Arnarson i land på sørvestkysten av Island. Han var så visst ikke den første skandinavieren som dro over havet, men den første som ble. Kone og trell hadde han også med, men de telte nok ikke i denne sammenhengen.

Det røyk fra jorda der Ingolfur gikk i land, eller rettere sagt dampet fra varme kilder og lavasand, og dermed ble navnet Reykjavik.

I dag bor over halvparten i og rundt hovedstaden, der dyre designerbutikker og overfylte utesteder med sære navn ligger like tett som ærfuglene på stranda noen meter ned fra sentrum. Figurene fra en av de mest kjente islendingesagaene Njåls saga har fått sine egne gater: Bergtoras gate, Njåls gate, Grettis gate. Byens nye og kule homosted har navn etter Jón Sigurdsson og er tapetsert innvendig med bilder av store øyeblikk i Islands historie. I baren kan du få deg noe flytende fra Egils Bryggerier, oppkalt etter sagahelten Egil Skallagrimsson, som var kjent som en habil begersvinger. Eller du kan stikke innom supermarkedet og fiske med deg en ferdigrett av merket «1944 mat for selvstendige islendinger».

Et fattig land

– Dette med nasjonsbygging er noe relativt nytt for oss. Husk på at mens de fleste andre vestlige land opplevde en framgang etter renessansen, gjennom den industrielle revolusjonen, gikk alt nedover her i Island, og vi ble bare mer og mer fattige og primitive. Den verste epoken i historien vår er 16- og 1700-tallet, sier Einar Kárason.

Det bodde folk i jordhytter til langt ut på 1900-tallet, og helsetilstanden var generelt sett skral, sammenlignet med Islands naboland. Men i løpet av de seksti årene som har gått siden landet ble en selvstendig republikk, har utviklingen vært enorm. I dag går Island så det griner, selv om enkelte vil påstå at islendingene lever over evne, med alle sine flotte biler, merkeklær, gassgriller og restaurantbesøk. Inntektene kommer først og fremst fra fiske, men også i økende grad fra kraftkrevende industri og turisme.

– Den viktigste utfordringen nå er å sørge for at arbeidslivet ikke blir for ensidig, slik at det bare er fabrikkjobber å få. Island har lykkes i å gi folk en utdannelse. Problemet nå er at altfor mange med universitetseksamen går arbeidsløse, mens vi har en mengde jobber til de som ikke har noen utdannelse, sier Audur Styrkársdóttir.

Politisk krangling

Vigdis Finnbogadottir var kanskje den som virkelig ga nasjonen Island et ansikt utad. Hun kom fra stillingen som sjef for et av Reykjaviks teatre, og var verdens første valgte kvinnelige president.

Hennes etterfølger i 1996, Olafur Ragnar Grimsson, har derimot bakgrunn fra det politiske livet, slik de første islandske presidentene hadde. Nå har han tatt i bruk vetoretten han har og nektet å skrive under på et lovforslag fra regjeringen, som han mener strider mot det folket ønsker.

– Det har lenge vært strid mellom ham og statsminister David Oddsson. David ville egentlig bli president, men hadde meningsmålingene mot seg. Når det nå er nytt presidentvalg i slutten av juni, er det ikke spørsmål om Ólafur Ragnar Grimsson blir gjenvalgt, men om hvor mange som går og stemmer, sier Audur Styrkársdottir.

Og Einar Kárason høres ut til å fryde seg over de politiske basketakene.

– I forbindelse med hundreårsjubileet for hjemmestyret, var det noen festligheter i januar i regi av statsministeren, der han passet på at presidenten ikke hadde noen annen rolle enn å sitte blant publikum. Derfor bestemte presidenten seg for å «glemme» hele tilstelningen og dro i stedet på skiferie i USA. Det ble det mye morsom krangling av!

Røtter

Vikingenes språk lever videre i moderne islandsk. På universitetet ligger gamle håndskrifter av sagalitteraturen bevart. Og på den store sletten Thingvellir kan man vandre rundt og høre ekkoet av over tusen år gamle diskusjoner. Islands Allting ble stiftet i 930, og var både lovgivende organ og domstol. Her møttes islendingene fjorten dager hver sommer og diskuterte små og store saker.

Men samtidig som man vandrer rundt i noe som føles som en levende historiebok, bobler og syder det av ny historie under føttene på en. Aktive vulkaner, stadige små jordskjelv, varme kilder og smeltende isbreer vitner om et land som fortsatt blir til.

Island ligger på sprekken mellom det europeiske og amerikanske kontinentet, en sprekk som utvides med noen centimeter hvert år. Og den sentrale plasseringen mellom Europa og Amerika har også preget den islandske kulturen.

– Denne amerikaniseringen som de andre nordiske landene er så bekymret over, handler ikke bare om at den moderne amerikanske kulturen har presset seg på. Jeg tror det også handler om at den amerikanske ånden som vi kjenner fra for eksempel cowboyfilmer, med den ensomme, sterke mann the outlaw gir gjenklang i hele den islandske tankegangen og den mytologien vi bygger nasjonen på, sier Einar Kárason.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *