De er som fem fingre på en hånd: i ulike lengder, men med samme grep om stoffet. De tar tak i deg og holder deg fast, lar ordene tegne opp livslinjer i en håndflate og viser deg hvordan streker krysses og løper sammen. De er fem unge, svarte, norske kvinner som tilsammen utgjør Queendom.

Du kommer ikke utenom dem, om du oppsøker et av arrangementene under årets Verden i Norden-festival. Overalt vil de stikke seg fram, innta scenen, fyre løs og så forsvinne igjen. Som gjennomgangsfigurer i festivalen skal de reklamere, kommentere og kanskje provosere, slik de gjorde med forestillingen Queendom on the rocks i fjor. Der smalt sanger og sketsjer som en knyttneve i mellomgulvet, kilte som en finger i siden og strøk som en myk håndbak over kinnet. Med Queendom bar som ramme serverte jentene nærmest tablåer over sine liv i Norge, alt basert på felles erfaringer av det å være svart, norsk kvinne.

Kunstnerisk kontroll
Gruppa teller Asta Busingye Lydersen, Isabell Dahlsveen Sterling, Hannah Kvam, Elisabeth Rodrigues og Monica Ifejilika. Alle har de bakgrunn fra teater og musikk og har vært aktive i organisasjonen African Youth i Oslo. De gjør så og si alt rundt forestilingene selv, fordi det er slik de vil ha det.
- Vi vil ha full kunstnerisk kontroll, så får heller noen synes at kvalitetsnivået på det vi gjør varierer.
Dermed trekker de selv linjene over til temaet for årets Verden i Norden-festival: kvinner og musikk.
- Det er mange damer som fronter et eller annet uten å ha hatt noen som helst innflytelse kunstnerisk. Og folk kjøper det.... Andre kvinner, som faktisk er med og bidrar, usynliggjøres i musikkbransjen. Derfor er festivalen viktig: for å rette blikket mot kvinner som har kunstnerisk kontroll over det de driver med, sier Hannah, Isabelle og Asta.
Og navnet Queendom? Vel, jentene legger ulike betydninger i ordet: Et drømmested, et utopisk matriarkat, en hyllest til "the warrior spirit" båret fram av afrikanske kvinner gjennom historien. Velg gjerne selv!

Ikke tid til å vente
Å være frilansskuespiller i institusjonaliserte Norge er gjerne ensbetydende med å vente, på teatersjefer som aldri ringer, eller på Kulturrådets knappe bevilgningsrunder for fri scenekunst, eller på Godot, for den saks skyld. Men Queendom hadde ikke tid til å vente på verken oppdragsgivere eller bud om økonomisk støtte i fjor og satte likegodt i gang.
- Jeg blir utrolig sprø av å se hvor mye penger som brukes på kostymer og scenografi på institusjonsteatrene, sier Asta, som selv har hatt engasjementer på Trøndelag Teater, sist i Jesus Christ Superstar .
- Vi hadde ikke noe budsjett for kostymer og scenografi, men man blir ikke bedre skuespiller av å ha dyre kostymer. Det som gjelder, er å ha en god historie og å kunne formidle den, sier Hannah.
Mye selvtillitt og guts viste seg da også å veie opp for knappe budsjetter, og nå er de i gang med å planlegge en ny forestilling.
- Folk vil ha mer av oss!, smiler de, men vet samtidig at de nå har seg selv å sammenligne seg med.
- Formen på forestilingen blir nok fortsatt den samme; vi har på en måte skapt vår egen sjanger. Men kanskje vi skal spille på et helt annet sted denne gangen, og ikke i en bar som sist, funderer Asta.
- Men at vi skal gjøre det igjen, er i alle fall sikkert, sier Isabell.

(Rikskonsertenes sesongprogram høsten 2000)