Porter-prosjektet 2017

Jeg har lyst til å lese på en litt annen måte i månedene framover enn hva jeg gjorde i 2016. Da ble det for mye nytt, for mye norsk, for mye som var løsrevet fra en sammenheng. Derfor starter jeg nå #porterprosjekt2017 og ser hvor det fører meg hen. Denne siden kommer til å oppdateres jevnt og trutt etter hvert som jeg leser meg dit de forskjellige bøkene fører meg. Følg meg også  på Instagram, #porterprosjekt2017 . 

Jeg hadde aldri før lest Narrenes skip av Katherine Anne Porter, eller noe annet av henne, for den saks skyld. Nå er jeg nesten ferdig med denne romanen, som Porter skrev på i tjue år, og som ble årets bestselger i USA da den kom ut i 1962. «Romanen gir et sviende innblikk i nazismens grobunn og vesen» skrev Ebba Haslund i etterordet til Bokklubbens utgave fra 1982. Jeg synes den er høyaktuell lesning også i dag, med sin nådeløse skildring av sjåvinisme, ignoranse og seg-selv-nok-holdninger.

Katherine Anne Porter: Formiddagsvin og andre noveller. Selv om romanen Narrenes skip ble en kjempesuksess da den kom ut i 1962, og den lenge var det eneste av Katherine Anne Porter som var oversatt til norsk, er det likevel som novelleforfatter hun er mest kjent. Og det skjønner jeg etter å ha lest denne samlingen som kom ut på norsk i 1996. Jeg er ingen stor leser av noveller ellers, men disse her var noe helt for seg selv. Porter skriver fra sørstatene i USA, fra en tid da slaveriet endelig ble ulovlig, men hvor raseskillene fortsatte å eksistere i hverdagen, da kvinnene hadde begynt å kjempe for stemmerett, og da depresjonen etter hvert gjorde folk arbeidsløse og fattige. Et par av novellene måtte jeg lese flere ganger, for de var så utrolig godt skrevet, fulle av skarp humor og rørende personskildringer.

Allerede i 1965, tre år etter at Narrenes skip kom ut, hadde filmatiseringen av romanen premiere. Regissør var Stanley Kramer, som noen få år tidligere hadde gjort filmen Dommen i Nürnberg. Ship of Fools ble for øvrig Vivien Leighs siste film, og den gjør hun så utrolig bra, til tross for svært skrantende psykisk og fysisk helse. Simone Signoret spiller også glimrende, og både hun og medspiller Oskar Werner ble Oscarnominerte for sine rolletolkninger. Det ble også kortvokste Michael Dunn i kategorien Beste birolle, for rollen som Karl Glocken. Jeg liker hvordan Kramer og manusforfatter Abby Mann bruker Glocken som en slags forteller. Kortvokste assosieres lett med sirkus og rariteter, en assosiasjon Mann og Kramer sikkert spiller på. Men på «Narrenes skip» er jo alle klovner, kanskje med unntak av nettopp Glocken, som er den som gjennomskuer spillet.

Journalist, fagbokforfatter og kulturprodusent

Webhotell levert av Zondo Norge AS