Politimenn i piruett

Kongsberg, mors kroppsdeler, kollektiv hukommelse og Keiko er noen av ingrediensene på Aschehougs høstliste.

(Først publisert i Klassekampen 12.08.2004.)

Geir Gulliksen og Håvard Syvertsen plasserer Kongsberg midt i verden med romanen «In vivo». En 19-år gammel journalistspire og hennes førti år eldre journalistkollega ender opp som hovedpersoner i en større historie, der piruettdansende politimenn, barbeinte gjengangere og en svensk ingeniør er med og bryter idyllen i jazzbyen.

Trine Flattun Rogndokken debuterer med romanen «Vi lukter jord», om en mor som sender døtrene brev der hun skriver om sine ulike kroppsdeler. Stilen er fabulerende og stilisert, og temaet er kvinner som jenter, døtre, søstre og mødre.

Palestinsk

«Solens port» karakteriseres som «den store romanen om palestinernes liv og skjebne de siste 50 årene» og er visstnok på vei til filmlerretet. Boka er skrevet av den libanesiske forfatteren og skribenten Elias Khoury, og har blant annet vunnet en prestisjetung palestinsk litteraturpris. På et sykehus i Galilea ligger en gammel palestinsk krigshelt i koma. Bokens jeg-person kjemper for å få ham tilbake til livet igjen, og gjør det ved å fortelle historier mange historier om kamp, svik og smerte.

Runo Isaksen, Gao Xingjian og Sissel Lange-Nielsen er også alle aktuelle med ny roman, mens Ketil Bjørnstad, Unni Lindell, Arto Paasilinna, Susanne Agerholm, Kerstin Ekman og Paul Auster allerede er ute med nye bøker.

Nye lyrikere

En av Aschehougs nye lyrikere er Ismet Januzaj med diktsamlingen «Smilets rygg». Januzaj er født i Kosovo og kom til Norge i 1993. I hjemlandet jobbet han som kulturjournalist og ledet en litterær klubb på Universitetet i Pristina. Noen debutant er han imidlertid ikke, ettersom samlingen «Såret landskap» kom ut i albansk språkdrakt i 1999.

I ly av kunstnernavnet Mathias Vauldal har de tre lyrikerne Martin Bratt, Henning Reinton og Andreas Benjamin Schei forfattet diktene som utgjør samlingen «Kall det hukommelse». Den er et forsøk på å skrive fram en felles historie ut fra det man husker eller ønsker å huske.

Tenkt historie

Av fagbøker kan Øystein Sørensens bok «Historien om det som ikke skjedde» nevnes, en samling scenarier som aldri ble noe av. Hva hadde for eksempel skjedd om Hitler vant krigen? Eller hva om Norge ikke hadde gått ut av unionen med Sverige?

Ellers har journalisten Vera Henriksen Sæther skrevet en familiebok om vår alles venn Keiko, mens historikeren Hans Fredrik Dahl har skrevet en ny biografi om Quisling.

Har fått to hender

Arne Lygre er en tiljublet dramatiker. Nå debuterer han som prosaforfatter med noveller om en og samme dame.

Alle novellene har elementer av den samme kvinnen. Noen ganger er hun hovedperson, andre ganger er hun den som hovedpersonen forholder seg til, eller hun er en biperson litt ute på sidelinjen.
Det handler om identitet, om å lete etter nye utgaver av seg selv, som man tror man kan trives bedre med.

Lygre har fått mye oppmerksomhet for stykkene «Mamma og meg og menn» og «Brått evig, både her til lands og utaskjærs».

– Det er et stort sprang å gå fra dramatikk til noveller. Du går jo inn i et helt annet univers, der du kan beskrive så mye mer enn hva du kan i bare dialoger og sceneanvisninger. Det føles som at jeg har fått to hender å skrive med, ikke bare en.

At en mannlig forfatter har en kvinne som den mest sentrale figuren, er kanskje ikke så vanlig.

– Jeg har hatt kvinnelige hovedpersoner i alle tingene jeg har gjort, uten at jeg helt kan si hvorfor

Med svastikaen som ledemotiv

Bertrand Besigye er ferdig med poesien og kommer med romanen «Svastikastjernen».

– Etter å ha svidd av penger og livskrefter i Londons natteverdener, begynner hovedpersonen Benjamin Black å få dommedagsvisjoner, forteller Besigye.
Dommedagsvisjonene handler om alt fra jordskjelv i Oslo til virusepidemier i Paris.

Svastikaen hakekorset dukker opp som symbol i forbindelse med disse naturkatastrofene. Den blir Blacks ledestjerne, på samme måte som et krusifiks for en kristen. Samtidig blir svastikaen et ledemotiv gjennom hele romanen.

– Men glem alle assosiasjoner til nazismen, sier Besigye.

– Svastikaen er jo mange tusen år gammel, noe mange i vår historieløse tid ikke vet. Den er brukt i gjenom flere tusen år i en rekke ulike kulturer, på flere kontinenter. Spørsmålet er kanskje heller hvem som ikke har brukt det som symbol?

Besigye tror overgangen fra lyrikk til roman blir stor.

– Det er romanen som er den reelle litterære arenaen, og som gir deg et lesende publikum. Og alle forfattere ønsker jo å bli lest.
Jeg har hatt så mye prosastoff liggende at før eller siden ville det komme en roman. Og poesien er jeg nok ferdig med.

Unge og desillusjonerte.

Marianne Røise Kielland er Aschehoug-debutant med romanen «Kjøttsøvn».

– Det er noen som synes tittelen er stygg, men det var den eneste som var passende, syntes jeg. Tenk hvordan du sover etter å ha spist kjøtt veldig tungt, men samtidig urolig. Det syntes jeg var et passende bilde på hvordan de tre hovedpersonene i boka har det.

Inspirert av striden rundt Snøhvit-utbygginga hadde Røise Kielland først tenkt å skrive en «fryktelig politisk bok».

– Jeg følte at Norge var i ferd med å tilte. Det ble imidlertid ikke så mye om Norge, men i stedet om tre folk og tre forskjellige måter å forholde seg til livet på.

Remi bor på bygda, Nina er innflytter i Oslo, mens Per har flyttet fra vest til øst i byen sammen med barndomsvennen Preben. På hver sin kant forsøker de å la verden passere, uten å lykkes helt.

– Remi forsøker å stenge ute alt som skjer i verden, mens vestkantgutten med et veldig dobbelt forhold til seg selv og det rike landet han bor i klarer ikke å bry seg, og det plager ham.
Nina er en desillusjonert politisk aktivist, men klarer ikke helt å finne noe å kjempe for eller mot lenger. Å ha det bra her og nå blir det eneste som gir mening.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *