Opp mot kirsebærene

– Her nytter det ikke å danse safe. Da blir det kjedelig. Jobben min er å pushe danserne helt ut på knivseggen.

(På trykk i programheftet for Mesteraften, 15. mars 2018, Den norske opera og ballett.)

Kathryn Bennetts har telt etter og kommet fram til at hun iscenesetter William Forsythes mesterverk «In the Middle, Somewhat Elevated» for trettitredje gang. Alt i alt tror hun at hun har sett det oppført 600-700 ganger. 

Men det er første gang stykket vises ved Den norske opera og ballett, og også første gang Bennett er i Oslo.

– Jeg sa det til en venn av meg her om dagen, at jeg ikke kunne huske sist jeg dro til et sted hvor jeg ikke hadde vært før.

– Alt avhenger av danserne

Men nå er hun altså her, og skal instudere Forsythes grensesprengende ballett, som i 2017 kunne feire tretti år.

– «In the Middle, Somewhat Elevated» har blitt en moderne klassiker. Dagens ballettpublikum er nok et helt annet sted enn de var i 1987, men det er fortsatt en svært teknisk krevende ballett for danserne, spesielt for kvinnene på tåspiss. Hvorvidt publikum opplever det som et fantastisk eller et kjedelig stykke kommer da også helt an på danserne. Derfor er jeg her for å presse dem ut til yttergrensene. 

Hun kom selv til Stuttgart Ballett som 21-åring i 1975, og allerede første dagen i kompaniet danset hun med William Forsythe. Da var han så smått begynt å gjøre sine første koreografier. Etter ni år i kompaniet måtte Bennetts gi seg som danser på grunn av en kneskade, og ble snart i stedet en ettertraktet koreograf og pedagog, og en av William Forsythes mest betrodde iscenesettere.  

Intenst og insisterende

«In the Middle, Somewhat Elevated» ble opprinnelig koreografert for Paris Opera Ballet, på bestilling fra ballettsjef Rudolf Nureyev. Den ble skapt for noen av verdens beste dansere på det tidspunktet – som Isabelle Guérin, Sylvie Guillem, Laurent Hilaire og Manuel Legris. Året etter innlemmet Forsythe stykket i en ballett i fire akter, Impressing the Czar, men «In the Middle….» fortsatte samtidig å bli danset som et selvstendig verk.

Musikken er av William Forsythes faste musikalske følgesvenn, Thom Willems. Den er insisterende, sjokkartet og høyspent, og driver danserne framover i en intensitet som får deg til å holde pusten.

I de vel 26 minuttene stykket varer, eksploderer ni dansere – seks kvinner og tre menn – foran øynene dine. De kommer på scenen, drar din oppmerksomhet til seg, sloss om plass og publikum, før de plutselig kan forlate scenen igjen. 

– Her er det ingen historie. For meg er dette stykket først og fremst om en gruppe dansere som utfordrer hverandre til stadig å våge mer, pushe hverandre så langt det går. Det er gruppen i seg selv, og relasjonen mellom danserne, som er det viktige, sier Bennetts.

Og tittelen på verket, ja, den er et eksempel på Forsythes noe subtile humor, forteller hun. 

– I Palais Garnier, der Paris Opera Ballett har sine forestillinger, er det så mye gull. Forsythe ønsket å gjøre noe ut av alt dette gullet i forestillingen. Men på grunn av tidsnød, rakk de ikke å få ferdig scenografien slik han ønsket den til premieren. 

Derfor tok han noen forgylte kirsebær, hang dem opp i en snor på scenen, slik at de var «in the middle, somewhat elevated», som noe å strekke seg etter for danserne. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *