Norden intet paradis

Vel 260 nordiske forskere, aktivister og byråkrater diskuterte kvinnebevegelsenes framtid denne helgen.

(Først publisert i Klassekampen 14.06.2004.)

– «Innvandrerkvinner» er en like sammensatt gruppe som «kvinner» generelt, med hensyn til klasse, religion, seksualitet. For dem som bor på Mars, vil jeg for eksempel gjerne få påpeke at ikke alle innvandrerkvinner er heteroseksuelle, sier Diana Mulinari.

Hun er sosiolog, underviser ved universitetet i Lund, og er feminist og aktivist. Hun har blant annet bidratt til bøkene «Maktens (o)lika förklädnader. Kön, klass och etnicitet i det postkoloniala Sverige» og «Den nya svenska arbetarklassen. Rasifiserade arbetares kamp inom facket».

Kjønnet rasisme

Hun var lenge ikke sikker på om hun skulle dra til konferansen i Reykjavik. Den kolliderte nemlig med en demonstrasjon som unge feminister organiserte mot det høyreradikale partiet Sverigedemokratene, som jobber for å få en representant i EU-parlamentet.

– Jeg pendler mye mellom Sverige og Latin-Amerika og konstaterer at det ikke stemmer dette som nordiske feminister gjerne tror: at alle andre ser så opp til oss og det vi har oppnådd. I stedet hører jeg kommentarer som «for et land du bor i, med alle nazistene, og alle kuttene i velferdsstaten», eller de minner meg på slaget i Gøteborg i juni 2001, og hvordan politiet angrep spesielt unge jenter og kalte dem horer, forteller Mulinari.

Men det endte med at hun likevel dro til konferansen, der hun var invitert til å snakke om aktivisme blant innvandrerkvinner i de nordiske landene. Det ble i stedet en forelesning om kjønnet rasisme.

Den andre

– Det vestlige feminister burde snakke om, er ikke «innvandrerkvinner», men om statsborgerskap, grenser, utbytting og manglende rettigheter. Vi må se på hvordan makt er knyttet til etnisitet og seksualitet, i tillegg til kjønn. Som feminister er vi trent i å se hvordan kjønn gir makt. Dermed bør vi også kunne være i stand til å se hvordan forestillinger om «den andre» er konstruert i andre sammenhenger, sier Diana Mulinari.

Hun henviser stadig til aktiviteter blant «de unge feministene» i Sverige, og forteller mellom annet om en annen demonstrasjon som nylig fant sted der:

– Det var i solidaritet med en ung kvinne som begikk selvmord. Hun var en lesbisk, transseksuell feminist fra Iran som de svenske myndighetene mente at ikke trengte beskyttelse. Og ettersom flyktninger som har fått avslag på søknaden om oppholdstillatelse ikke har krav på psykiatrisk behandling, fikk hun ikke noe hjelp, enda hun hadde truet med å drepe seg før.

Alibi for kutt

Mulinari understreker også viktigheten av å se hvordan kategorien «innvandrerkvinner» brukes til å argumentere mot velferdsstaten og feminismen.

– Man sier for eksempel at innvandrerkvinner gjerne vil være hjemme med barna sine, eller ta seg av familiens eldste. «Det er en del av kulturen deres. Derfor trenger vi ikke bygge barnehager og aldershjem for dem». Men dette er rett og slett rasistiske synspunkter som motstandere av velferdsstaten bruker, og vi burde rope ut et «nei, ikke i mitt navn, ingen kutt i velferdsstaten på mine vegne!»

I løpet av konferansen i Reykjavik var Mulinari en av flere som etterlyste et nettverk blant nordiske post-koloniale feminister.

– Det er viktig at vi feminister igjen går inn i debattene om globalisering og utvikler egne feministiske teorier i denne forbindelsen. Vi kan ikke bare henvise til en masse mannlige teoretikere, for da forsvinner hele kjønnsaspektet. Og så må vi se på hvordan rasismen institusjonaliseres, og hvordan kjønn er viktig også i denne sammenhengen.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *