Hva skal vi med Judith Butler når vi har Ola Bremnes?

I 95 uker lå "Mi pia. Din gutt" av og med Ola Bremnes på førsteplass på Norsktoppen, fjorten av dem på førsteplassen. Ennå spilles den ukentlig på P1. Og folket jubler.
Låta er en utsøkt miks av biologisme, kristenkonservativ familiepolitikk, patriarkalsk sjåvinisme og utdaterte kjønnsroller. Kort sagt: en oppvisning i heternormativitet, velegnet også for nybegynnere.
Vi tar det hele punkt for punkt. Syng gjerne med!

Heilt sida første skapardag, var det bestemt at vi to skulle vær i lag
Du e mi pia, æ e din gutt.

1. Først av alt: Etabler forestillingen om de to motsatte kjønn. Mann/kvinne. Pia/gutt. Mor/far. Mars/Venus. Bare slik kan du i neste omgang rotfeste forestillingen om heteroseksualiteten og dens fortreffelighet.

Vi hør kverandre tel med hud og hår. Æ trur det e i Første Mosebok det står,
at du e mi pia, æ e din gutt.

2. Å kunne henvise til pålitelige, skriftlige kilder er viktig, ja, slik at du har belegg når du påstår at slik som dette har det alltid vært (og derfor skal det jo også fortsatt være sånn).

Nei, der e nok ikkje fnugg i det heile tatt av tvil i denne ting,
i tidenes morgen vart vi smidd i hop, som en stor og skinnanes ring.

3. Sukk, finnes det noe vakrere symbol for den monogame, livsvarige heteroseksuelle kjærligheten enn "en stor og skinnanes ring"? Å smis sammen med hud og hår, der man ikke vet hvor den ene begynner og den andre slutter, der to blir én (og med det samme etternavnet, fortrinnsvis hans), og alle andre utenfor ringen er overflødige og forstyrrende. Det kaller vi ekte kjærlighet, det.

Ja, under de turkise sandalan du har e det fresa inn ei melding, og den e klar:
Du e mi pia, æ e din gutt.

4. Men en ring på fingeren hennes oppleves ikke alltid som tilstrekkelig, nei. Hadde hun vært ei ku, kunne du ha svidd bumerket ditt inn i øret hennes. Eller du kunne ha forlangt at underlivet hennes ble snurpet igjen i god tid før bryllupsnatta, slik menn i enkelte andre kulturer gjerne gjør, for å være sikker på at hun er ubrukt. Men i det likestilte, politisk korrekte Norge anno 2005 er det nok best å nøye seg med sandalene hennes.

Alle store byan på planeten vår har graftitti der den samme lille teksten står
Du e mi pia, æ e din gutt
På NRK og CNN og BBC e det det det koke ned til ut av det de har å si
Du e mi pia, æ e din gutt
Du finn det i filma og romana og novella og teaterstykka og slikt
William Shakespeare og Hemingway og Hamsun, de si'r det alle på likt:

5. Føler du at du kommer til kort med argumenter fra de tidligere nevnte hellige skrifter (f.eks. i møte med ateister), har den vestlige kulturhistorien og din egen samtid gitt deg et vell av andre kilder å øse av når du skal legitimere heteroseksualitetens fortrinn og overlegenhet. Å vise til grafitti og TV er kult - det viser at du taler ungdommens språk, og at du behersker nye medier.
Utvalget med forfattere her er kanskje noe mer tvilsomt (selv om Bremnes skal ha kred for bare å nevne mannlige sådanne). Shakespeare og kjønn, liksom....

At i hainnveska di av krokodilleskinn ligg ein lapp som du har skreve med lebestiften din
at du e mi pia, æ e din gutt.

6. Etter en kort rundtur i heteronormativitetens logikk, er vi altså tilbake igjen der vi startet, med dikotomien pia/gutt. Og det er bra at Bremnes tar en ekstra runde på dette punktet, for vi ser i disse dager et urovekkende økende antall mennesker sette spørsmålstegn ved hele ideen om kjønn som sådan, og det er ganske skremmende.
Men bare gjør som Ola Bremnes: Utstyr henne med kvinnelige markører (turkise sandaler, krokodilleskinnveske og leppestift). Gjør henne til en riktig, feminin kvinne, verdt å elske av en riktig, heteroseksuell mann, og derfor også verdt en sang som kan ligge 95 uker på Norsktoppen.

OG SÅ TAR VI DEN EN GANG TIL, DERE!

(Fett 2/06)