Kammeropera i storformat

La deg ikke lure av årstallene. Barokkmusikken er mer moderne enn mange av operaene fra 1800-tallet, mener den spanske regissøren Francisco Negrin.

(Skrevet for programheftet til Alcina, Den norske opera og ballett, januar 2014.)

– I bunn og grunn handler Alcina om å bli voksen, om å gi slipp på det primitive, impulsive, ungdommelig lettsindige som bare søker etter det enkle og behagelige.

Foto: Joerg Wiesner.
Foto: Joerg Wiesner.

Det sier Francisco Negrin, bejublet spansk regissør som nå gjester Den Norske Opera og Ballett for første gang. Her inviterer han oss med til trollkvinnen Alcinas øy, der hun forfører menn for så å forvandle dem til dyr. Georg Friedrich Händels opera hadde premiere i London i 1735 og er i dag ett av komponistens mest populære verk.

– Jeg elsker Händel, sier Negrin med et stort smil.


Møttes i København

Händel var da også elsket i sin tid. Men så ble operaene hans gjemt og glemt i over to hundre år, før de ble gjenoppdaget i det 20. århundre. Tidligere har Negrin satt opp blant annet Partenope og Guilio Cesare, begge av Händel, ved Det Kongelige Teater i København. Det var for øvrig her han og Barokksolistenes leder Bjarte Eike ble kjent med hverandre.

– Jeg var en av konsertmestrene i barokkorkestret Concerto Copenhagen på den tiden. Da operasjef Per Boye Hansen gjerne ville samarbeide med oss i Barokksolistene, la jeg inn et sterkt ønske om at Den Norske Opera og Ballett skulle engasjere Negrin som regissør, forteller Eike, svært fornøyd med å få ønsket oppfylt.

Foto: Joerg Wiesner.
Foto: Joerg Wiesner.

Men hva er det med Händel som fascinerer så veldig?

– Han har en så sterk fornemmelse for hva som fungerer på scenen. Det krever imidlertid kunnskap om barokken for å kunne se det. Et problem da man på begynnelsen av 1900-tallet igjen begynte å sette opp operaene fra denne perioden, var at man forsøkte å få dem til å fungere slik stykker av Verdi eller Puccini ville ha fungert. Men det funker ikke, sier Negrin.

Barokkopera på barokkens egne premisser, er både hans og Barokksolistenes holdning. For det er nettopp når man tar vare på det barokke at et stykke som Alcina framstår som moderne, ifølge Negrin.

– Vi er det man kaller HIP-musikere – «historically informed performance»-musikere. Innenfor barokkmusikken har den historiske forskningen og utøvelsen av musikken fått gå hånd i hånd, noe som er et sjeldent fenomen. Generasjon etter generasjon av utøvere har ryddet grunn for hvordan man tolker komponister som Händel, forteller Eike.

– Vi (i Barokksolistene) tilhører en generasjon som har lært oss å snakke «barokk» flytende. Det betyr at vi ikke lenger er så opptatte av hva som er «autentisk» i den museale forstand – men snarere bruker vårt eget språk (det barokke) til å leke og utfordre formen. Det er først når man virkelig behersker et språk at man kan frigjøre seg; bruke ironi, humor, dialekter, understatements, osv.

En felles puls

I orkestergraven vil du denne gangen speide forgjeves etter en dirigent i tradisjonell forstand. I stedet deler Eike, som spiller fiolin, og cembalist Christopher Bucknall på å lede musikken.

Foto: Joerg Wiesner.
Foto: Joerg Wiesner.

– I 1800-tallsoperaene behøves en dirigent som kan male med bred pensel, men ikke i Händels operaer, slik vi framfører dem. Der handler alt om at musikerne i graven og sangerne på scenen skal kjenne den samme pulsen, eller swingen om du vil. Händels musikk er i bunn og grunn strukturert med en «groovy» basslinje og fengende melodier, og det er helt essensielt å finne frem til det dansende og swingende, sier Eike. – Siden første prøvedag 9. desember har vi jobbet bevisst med sangerne med å «føle» swingen, kjenne pulsen og bruke pusten bevisst for å forme frasene. Når orkestret så er på plass, blir alt bare en naturlig fortsettelse eller forsterkning a det rytmiske elementet i musikken.

– Vi bruker våre egne instrumenter til å musisere med musikerne og sangerne, sier Bucknall. – Resultatet blir at det hele oppleves organisk, og alt vi strengt tatt trenger, er å merke at sangeren på scenen trekker pusten.

– Vi har jobbet mye med nettopp pusten. Den skal ikke være noe sangerne skrur av og på. De skal ikke vente på musikken før de trekker pusten, men heller gjøre det mot slutten av et stykke, slik at de er klare med en gang til å gå videre, forteller Eike.

Det er om å gjøre å ta vare på bevegelsene i musikken, understreker de alle tre. I all Händels musikk ligger det danserytmer til grunn. Negrin er da også kjent for å flette inn dans som en del av dramaturgien.

– I stedet for tradisjonelle dans gjør vi imidlertid bruk av elementer fra gateakrobatikk og såkalt parkour, sier han.

Denne følelsen for puls, rytme og framdrift er noe av det som gikk tapt i klassisk musikk etter Mozart, men som vi finner igjen i dagens popmusikk, mener Negrin.

– Slik ligger barokkmusikken mye nærmere oss i dag enn mange av stykkene fra 1800-tallet.

– Barokkens arier fenget publikum like mye som vi fenges av dagens poplåter, skyter Bucknall inn.

Foto: Joerg Wiesner.
Foto: Joerg Wiesner.

– Operaene var i det hele tatt datidens musikaler, eventer med melodier man gikk og nynnet på i dagene etter forestilling, med kostymer som påvirket datidens motebilde, og et storslagent scenebilde. Scenemaskineriet var gjerne drevet av folk som regelrett ble utnyttet uten å få betaling. Våre lønnsbudsjetter tillater ikke tilsvarende utskeielser, sier Negrin, som likevel lover en svært visuell forestilling der det skjer mye gøy på scenen.

Folk vil ha magi

Også tematisk bør et moderne publikum kjenne seg igjen i en opera somAlcina, mener han.

– Hva er det folk vil se på kino og tv nå om dagen? Jo, filmer og serier som,Ringenes herre og Avatar fortellinger fulle av magi og eventyr. Folk i dag har tydeligvis et begjær etter historier bortenfor den politiske og sosiale hverdagen. Vi vil ha mer av det åndelige, guddommelige og hellige. Men ofte når operaer som Alcina settes opp, fjerner regissøren disse dimensjonene for å gjøre dem mer «moderne». Jeg vil imidlertid ha dem med, for det er nettopp ved å beholde dem at historiene glir inn i samtiden.

Alle mytene og fablene, alle gudene og kongedømmene, refererer til grunnleggende arketyper i oss som gir oss mulighet til å snakke om alt vi ikke kan snakke om ellers i det hverdagslige, mener Negrin. Samtidig handler et stykke som Alcina just om det allmennmenneskelige – alt det hver og en av oss strever med, sier han.

Foto: Joerg Wiesner.
Foto: Joerg Wiesner.

– Frykten for å være alene, frykten for å bli gammel, frykten for å dø …

Den reddeste av oss alle, er kanskje Alcina selv.

– Hun representerer et menneske som er fullstendig i sine drifters vold og som har gitt seg helt hen til nytelsen, en som ikke har blitt voksen og lært seg å ta ansvar. I løpet av stykket kommer hun til å miste evnen til å forføre andre og gjøre dem til sine leketøy. Hun kommer til å innse at hun nok har potensialet til å elske, men at hun ikke har kunnskap om hvordan hun faktisk kan leve ut kjærlighet. Slik blir hun en tragisk figur, idet hun innser hva hun ikke har og hva hun heller ikke vil være i stand til å få. Rundt henne, blant de andre karakterene, vil det derimot finnes eksempler både på de som allerede er i stand til å elske, og de som lykkes i å lære seg det.

Skiftende og sensuell

Alt dette formidles gjennom musikk som er så vakker, så vakker.

– Händels musikk er så lyrisk. Uansett hva slags sinnsstemning den formidler – om det er raseri, melankoli, glede eller begjær – er musikken samtidig utrolig sensuell, sier Bucknall.

– Händel evner å la stemningene endre seg hele tiden, slik også Shakespeare og til dels Mozart gjør. I det ene øyeblikket går musikken og historien ned i dybden, inn til beinet, for så i neste øyeblikk å stige opp til de mer lettlivede følelsene og de komiske situasjonene. Som lytter kan du uansett stole på at han tar deg inn i de ulike følelsene som behøves for å forstå historien som helhet. Det er fordi han skriver så presise og klare stykker at han lykkes med disse svingningene, sier Negrin.

Foto: Joerg Wiesner.
Foto: Joerg Wiesner.

Det er mange gjentakelser hos Händel, noe som kritikerne har sett på som kjedsommelig. «Here we go again», på en måte. Men det er her dyktige regissør og musikere finner mulighetene.

– Du har en musikalsk a-del, deretter en helt annerledes b-del, for så å vende tilbake igjen til a-delen. Det vi gjør, er å bruke b-delen til å skape en endring i karakterenes stemning, slik at når de vender tilbake igjen til a-delen, er de et annet sted. Dermed kan de ikke synge a-delen på samme måte som første gang, i og med at det har skjedd en utvikling underveis. Det er faktisk mer psykologisk handling i en «da capo»-arie enn i en arie fra 19. århundre, som bare har et tema eller en tanke gjennom hele.

Disse endringene, og hvordan de skal uttrykkes, må vi selv lete fram, for det er lite hjelp å få i ordene alene, sier Negrin. – Det er gjennom «improvisasjonen» av vokal ornamentering at sangerne kan oppleve denne «handlingen».

I Händels operaer er resitativene på ingen måte musikalske hvileskjær, påpeker Bucknall.

– Tvert imot: De er nydelig komponert og er viktige for historien som fortelles. Derfor er det veldig godt å jobbe med en regissør som Negrin, som forstår betydningen av dem.

Foto: Joerg Wiesner.
Foto: Joerg Wiesner.

– Jeg må forstå stykket på dets egne premisser. Poenget for meg er ikke å gjøre det jeg måtte ha lyst til å gjøre for så å håpe at det passer med stykket. Det eksisterer jo allerede. Det er ikke jeg som skal skape innholdet, sier Negrin.

Hver og en er viktig

Likevel kjenner han en stor frihet i arbeidet med operaer som Alcina.

– Det følger langt flere instruksjoner med for eksempel en Wagner-opera. Hos Händel må vi være atskillig mer kreative i arbeidet med å iscenesette stykket, ettersom anvisningene om hvordan vi skal komme oss fra A til B, er langt færre. Men slik alle musikerne i graven er solister, har alle karakterene på scenen en egenverdi. De er individer, og ikke bare en liten del av noe større. Det skaper rom for alle de ulike stemningene vi ønsker å få fram. Alcina er kammermusikk og -teater, men i storformat, poengterer Francisco Negrin.

LagreLagre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *