Humleforsker og agent

Astrid Løken var XU-agent i ly av forskning på humler.

(Publisert i Forskerforum 7/13.)

Vi levde dobbeltliv. Ingen, sjølv ikkje dei næraste, visste kva vi dreiv med. Familien trudde eg var fanatisk oppteken av forskinga på universitetet, sia eg aldri hadde tid til å vera med på noko.

Det er Astrid Løken (1911‑2008) som forteller, hun som siden ble en pioner innen forskning på humler i Norge. Men som hovedfagsstudent ved Universitetet i Oslo levde hun et dobbeltliv under andre verdenskrig, da hun var medlem av den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU.

– Astrid Løken var en av de store, og likevel er det få som har hørt om henne. I likhet med de andre medlemmene av organisasjonen XU bar Astrid stillheten videre etter krigen. Dermed ble hun og de andre i XU aldri regnet blant krigsheltene, forteller Svein Sæter. Sammen med sin far, Einar Sæter, har han skrevet boka XU. I hemmeleg teneste 1940‑45, som sitatet innledningsvis er hentet fra.

Astrid Løken jobbet natt og dag med å skaffe og videreformidle informasjon om nazistenes planer. (Foto: XU.)
Astrid Løken jobbet natt og dag med å skaffe og videreformidle informasjon om nazistenes planer. (Foto: XU.)

Astrid og Kjell

Astrid Løken ble født i Oslo i 1911. Faren var til daglig lektor, men hver sommer gjorde han tjeneste som oberstløytnant. Hans store lidenskap var ørretfiske, så han kombinerte militærtjeneste og fornøyelser og dro stadig familien med til fjells eller til seters, bare det fantes ørretvann i nærheten. Kanskje var det her interessen for naturen, og spesielt insekter, oppstod hos Astrid.

Astrid var en fjellgeit, og gleden over å gå i fjellet delte hun med kjæresten Kjell. De ble sammen i 1933, da Astrid var 22 år gammel, og de begge var studenter ved Universitetet i Oslo. Etter hvert forlovet de seg.

Men så ble Kjell tuberkulosesyk, høstsemestret 1938, og i romjula samme år døde han.

Astrid kom aldri helt over det.

– Livet hadde plutselig ikke noen mening lenger for henne, forteller teaterregissør Kjetil Bang-Hansen. Han er oppkalt etter Kjell, som var lillebroren til faren hans. Astrid giftet seg aldri senere, men ble som en del av Bang-Hansen-familien.

– Både mine foreldre og Astrid ble tidlig opptatt av farene ved nazismen. Da krigen brøt ut, ble de involvert i motstandsbevegelsen på ulikt vis, og Astrid gikk altså med i XU. «Gi meg de tøffeste jobbene!», skal hun ha sagt til dem.

Det var som om sorgen over Kjell gjorde henne immun mot frykten for å dø.

Et nett av agenter

XU var en av de største og viktigste allierte etterretningsorganisasjonen i Norge under andre verdenskrig.

– For en sabotør er det en suksess når det smeller. For en etterretningsagent er det en fiasko. Der skal alt skje i stillhet, sier Svein Sæter.

Og stille jobbet de, XU-agentene. Mot slutten av krigen skal de ha vært hele 1500, spredt over hele Norge. De utviklet et avansert kurersystem for å frakte hemmelig informasjon til Storbritannia via Sverige om tyskernes planer og bevegelser. Et mye brukt gjemmested for sensitiv informasjon, lagret i spesielle «frø», var i en uthulet skrue (!) som var festet på toalettlokket på toget mellom Oslo og Stockholm.

Mange av XU-agentene levde dobbeltliv, noen som NS-medlemmer om dagen og XU-aktive om natten. Astrid Løken var tilsynelatende en helt vanlig student ved Zoologisk laboratorium på Blindern. Fra høsten 1941 var hun imidlertid med i ledelsen av XU-Sentralen og ble et av medlemmene med lengst tjeneste i organisasjonen. Da hun i 1942 var ferdig med hovedfaget og begynte som forsker, var det ingen ved universitetet som lenger holdt styr på hva hun fylte tiden sin med.

Hun var først medhjelper på fotolaboratoriet på Blindern, der hun fotograferte av topografiske kart som skulle brukes av agenter i felten. Senere fikk hun kureroppgaver og kom til slutt med i XU-Sentralens ledergruppe, som en av åtte ledere. Hun fikk etter hvert et hovedansvar for oppbevaring og overføring av etterretningsmateriale til XU-agent Otto Øgrim. Han var selv hovedfagsstudent i fysikk og skulle noen tiår senere bli rikskjendis som programleder for tv-programmet Fysikk på roterommet. Øgrim sørget for å forminske materialet og overføre det til mikrofilm før det gikk videre til Sverige og London.

Rekruttert på Blindern

Ledelsen i XU-Sentralen, som hadde ansvaret for det meste av Sør-Norge, bestod stort sett bare av studenter. To av åtte i denne ledelsen var kvinner: Astrid Løken og Anne-Sofie Østvedt. Sistnevnte studerte realfag og ble rekruttert inn i motstandsmiljøet på Blindern via illegal avisproduksjon. 

I XU som sådan var snart alle slags yrker og mennesketyper representert, skriver Sæter og Sæter, selv om de fleste i ledelsen altså var unge akademikere. En som var med nesten fra begynnelsen, var Agnes Johannsson. Hun jobbet i sekretariatet ved Universitetet i Oslo og kjente «alle». Når Gestapo kom til universitetet for å hente noen, måtte de først forbi Johansson. Da tok hun seg gjerne god tid til å «hjelpe» tyskerne, snakket høyt ut i rommet eller på telefonen slik at den ettersøkte kunne få et hint og komme seg unna. Slik reddet hun mange fra å bli arrestert.

Sæter og Sæter hevder at det hadde sine fordeler å være kvinne i motstandsbevegelsen. Tyskerne trodde i mindre grad at de var involvert på noe vis og kontrollerte ikke dem i like stor grad som det mennene ble. Men det var altså ikke få kvinner som deltok i motstandsarbeidet. På Meteorologisk institutt satt for eksempel meteorologen Ingerid Tornøe med dekknavnet «Lolla» og sendte avgårde førstehånds værmeldinger til de allierte.

Med Terbovens velsignelse

Sommeren 1943 trengte Løken en pause fra det døgnkontinuerlige etterretningsarbeidet som pågikk i XUs hovedkvarter i Geitmyrsveien i Oslo. Hun dro derfor opp på Hardangervidda for å studere humler i halvannen måned. Hardangervidda var såkalt sperresone under krigen, med generelt forbud mot vanlig ferdsel, skriver Sæter og Sæter. Men Løken søkte om adgang som forsker og fikk tillatelse fra selveste rikskommisær Terboven.

«På grunn av forskinga – om humlenes liv og næringsvekstane deira – var det jo ikkje noko mistenkjeleg i at eg fotograferte», fortalte Løken femti år senere.

«Resultatet av «ferien» på Hardangervidda vart detaljerte opplysningar for eventuelle transportar og flyslepp, i tillegg til generell etterretning om området frå Måbødalen og austover vidda. Pluss ein vitskapleg publikasjon om humler. Den kom på trykk i et fagleg tidsskrift i 1950», heter det i boka om XU.

Måtte komme seg etter krigen

– Jeg spurte mange av de som ble med i motstandsbevegelsen hva det var som drev dem. De var jo så veldig unge. Det beste svaret var det Anne-Sofie Østvedt som ga: Dette var bare noe som måtte gjøres. Astrid Løken hadde i utgangspunktet vært ungsosialist og var tidlig sterk motstander av fascismen og nazismen. Alle hennes politiske ryggmargsreflekser sa henne at disse kreftene måtte man bekjempe på en eller annen måte, sier Svein Sæter.

Men det kostet.

«Da freden kom, vart det meste kaos for meg. Eg var utsliten, radmager og hadde ikkje nokon plass å bu. I krigsåra hadde eg flytta mellom ulike dekkleilegheiter. Men eg var heldig og fekk eit stipend som gjorde at eg tidleg kunne reise til USA. Der slapp eg å snakke om krigen, å vera i stadige «avhør» og fortelje om dette. Eg var der borte i halvanna år. Studerte insektsbestøving hos ulike humler og reiste litt rundt», forteller Astrid Løken i boka om XU.

I 1949 ble hun konservator ved Universitetet i Bergen, Zoologisk museum. Her jobbet hun fram til hun gikk av med pensjon i 1979. I 1973 publiserte hun monografien Studies on Scandinavian Bumble Bees, som dannet grunnlaget for doktorgraden hennes. Hun ble det første kvinnelige medlemmet i Norsk entomologisk forening, og ble æresmedlem i 1991.

Etter krigen bygget Astrid Løken opp Entomologisk avdeling ved Universitetet i Bergen. Foto: UiB.
Etter krigen bygget Astrid Løken opp Entomologisk avdeling ved Universitetet i Bergen. Foto: UiB.

Da hun flyttet tilbake til Oslo som pensjonist, fikk hun kontorplass ved Zoologisk institutt, hvor hun fortsatte å forske på humler.

«Når eg no tenkjer tilbake, ser eg at eg ikkje var den same personen da eg gjekk inn i krigen, som da eg gjekk ut igjen. Eg lærte å vera sjølvstendig. Eg vart meir vaken. Det var nyttige eigenskapar, for ein del av oss hadde vore meir eller mindre ute av yrket eller studia i årevis og berre hatt dette som skalkeskjul. Etter krigen har eg arbeidd sjølvstendig heile tida», fortalte hun til Svein Sæter.

Astrid Løken døde i 2008, 97 år gammel.

Ønsket ikke oppmerksomhet

– Broren min, Pål Bang-Hansen, skrev et filmmanus basert blant annet på Astrid Løken og Anne-Sofie Østvedts arbeid under krigen, men han døde før manuset ble realisert. Han ville løfte fram hvordan engasjementet deres hadde hatt en pris. XU-medlemmene fortsatte jo å være tause om hva de hadde vært med på, selv etter at krigen var over, forteller Kjetil Bang-Hansen.

Mange av XU-agentene skulle altså senere gjøre akademisk karriere. Vilhelm Aubert, Edvard K. Barth, Otto Øgrim, for å nevne noen.

– Men de takket alle nei til alle utmerkelser de kunne fått etter krigen. Enten skulle alle som hadde vært involvert i XUs arbeid få, eller ingen. Det var et verdistandpunkt som Astrid Løken delte. Alle skulle være med i fellesskapet, sier Svein Sæter.

Kilder:
Sæter, Einar og Sæter, Svein: XU. I hemmeleg teneste 1940-45. Samlaget, 2007.
Fure, Jorunn Sem: Universitetet i kamp. Universitetet i Oslo 1940-1945. Unipub, 2011.

XU

  • en svært viktig alliert etterretningsorganisasjon i Norge under andre verdenskrig
  • startet opp i 1940 av Lauritz Sand, som var ansatt ved Universitetet i Oslo
  • hadde på det meste vel 1500 agenter over hele landet
  • Ledelsen i Oslo bestod hovedsakelig av studenter.
  • Det meste av XUs virksomhet ble holdt hemmelig fram til slutten av 1980-tallet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *