Heidi Marie og Therese

Bandet Atakama har to vokalister: en pønkelesbe og en skinnbuksebabe. Men hvem som er streit og hvem som er skeiv av Heidi Marie Vestrheim og Therese Vadem, er ikke alltid godt å si. De har uansett endt opp som bestevenninner.

- Heidi Marie er jo ingen typisk jente-jente-jente. Jeg husker jeg så henne gå og samle inn halvlitersglass på Garage. Det så ut som hun gikk på en slags catwalk for pønkere. Hun var virkelig utrolig stilig.
De fleste band nøyer seg med én jente som vokalist og frontfigur. Men Therese Vadem savnet snart en makker, så i januar 1998, ble Atakama utvidet med ytterligere en vokalist, nemlig Heidi Marie Vestrheim.
- Jeg trodde derimot at du var en typisk jente-jente, sier Heidi Marie til Therese.
- Jeg tenkte du var litt sånn Østlands.... ikke babe, men i alle fall mye mer streit. En studentfrik som studerte kunst på data, eller noe sånt.
- Og det gjorde jeg jo, konstaterer Therese.
- Joda. Men du så annerledes ut enn hva du viste deg å være.

"Atakama, ja" sa musikkjournalister og festivalpublikum til hverandre og nikket bekreftende. Lenge løp det musikalske ryktet foran bandet: dette var bra saker! Debutkonserten var på Cafe Opera i Bergen i mai 1998, og deretter ble scenen ryddet for dem på festival etter festival: by:larm i Stavanger samme høst, Kalvøya og Quart'en sommeren 1999, Vossajazz påsken 2000, for å nevne noen høydepunkter. Elektronisk pop med elementer fra jazz og trip hop, rått og pusemykt om hverandre. Tre gutter og to jenter utgjorde en besetning bestående av en DJ, en bassist, keyboards, to vokalister, gjerne forsterket med en saksofonist. Debut-CD'n Lush kom i juni i fjor, med "Of(f) the world" som den profilerte hit'en. Nå i september kommer den oppfølgeren.
Det var en musikkjournalist som i yr begeistring skrev om det magiske samspillet mellom "pønkelesba" og "skinnbuksebaben", etter å ha hørt Atakama på en konsert.
- Vi må vel bare finne oss i sånne karakteristikker. Vi har jo faktisk veldig forskjellige uttrykk, du ser jo det, sier Therese og nikker i retning av Heidi Maries mohawk-sveis. Vi har mellomlandet på en sjelløs pub i Oslo sentrum, mens vi lader opp til fotosession i klesbutikken.
- Det ironiske er at det egentlig er jeg som er den streite. Jeg er jo egentlig ikke sånn som jeg ser ut. Ikke drikker jeg, ikke bruker jeg narkotika, og ikke er jeg så veldig politisk engasjert, sier Heidi Marie og varmer hendene rundt et glass med cafe latte.
- Du blir høy på mennesker, pleier du å si, legger Therese til.
- Ja. Og så er jeg det minst destruktive mennesket jeg kjenner, slår Heidi Marie fast.

Therese virker temmelig streit, hun også, men det er så lenge hun ikke synger. Da forfører og forderver hun deg med stemmen.
- Hun lager melodier som jeg aldri i livet hadde klart å komme på. Og så synger hun helt annerledes, sier Heidi Marie.
- Jeg synger mye skeivere enn deg. Jeg går ikke direkte fra en tone til en annen, men sklir liksom innom andre toner, forklarer Therese.
- Du skulle hørt henne da hun sang "Touch me" av Samantha Fox på karaoke! Det var på Zack'en på bryggene i Bergen. Da hørte du virkelig hvor kult hun synger. Å, jeg var så stolt! Det er ikke falskt, bare sånt skeivt, kult, forteller Heidi Marie henrykt.
- Men herregud, du sang jo "Thank You" bedre enn Alanis Morrissette, repliserer Therese.
Ved en annen anledning var det 15 000 Brann-supportere som fikk oppleve Heidi Maries vokale prestasjoner. Bergenssangen avsynges alltid før en hjemmekamp, og denne gangen var det Heidi Marie som var invitert til å lede an i "Jeg tok min nystemte....".
- Tenk deg den knøttlille pønkeren midt på Brann stadion! Men det er typisk Heidi Marie å gjøre sånt. Hun blir alltid lagt merke til og plukket ut, i de merkeligste sammenhenger, ler Therese.

Den høye C nådde Heidi Marie en i utgangspunktet fredelig dag på do.
- Jeg satt der, og så plutselig kom DEN rotta forbi! Jeg skrek bare iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiik, så rotta skvatt.
Rotta var en uvelkommen leietager i det rivningsklare huset hvor Therese og Heidi Marie er samboere på fjerde året. Billig husleie og sentral plassering i Bergen gjør at de bærer over med rottene. Nesten.
- Jeg ringte en sånn rottefyr som sa at om vi la ut gift, og alt var borte etter to uker, da kunne vi snakke om hyppig aktivitet. Du kan jo tenke deg hvor hyppig aktiviteten var, når all giften viste seg å bli borte allerede etter en uke, grøsser Heidi Marie og forteller med bevrende røst om kosebamsene hennes som lå i et kott, og som rottene hadde dratt all vatten ut av og brukt som fødestuer.
- En stund var vi fem jenter i den lille leiligheten. Litt trangt, ja. Du kommer inn i en lang, smal gang, og så kommer du inn i kjøkkenet som er ca. så stort som røykpakken [Heidi Marie flytter på en 10-pakning med Lucky Strike], og resten er ca. så stort som den andre røykpakken [viser med en annen Lucky Strike, denne gangen en 20-pakning]. Du kommer altså inn og ser rett på en liten komfyr med to stekebrett som er så små at vi må dele pizzaen i to om vi skal få plass til den inni ovnen, og her sitter vi alltid og drikker te og røyker, og her går du inn og kommer til mitt rom, og der sov jeg og Katie, eks-en min, og da var det klær overalt for hun og jeg er veldig sånn .... klær...., og inne på det neste rommet bodde Therese, Heidi og Aina, og Therese sov på en stabel med madrasser bak en slags bar. Og en stund gikk vi inn og ut av vinduet, for vi hadde aldri nøkler.
Heldigvis bodde de på gateplan.

Stua ble ganske snart omgjort til at slags atelier for Therese, med malingtuber overalt. Hun har hatt to utstillinger for et par år siden og håper å kunne holde en igjen, om ikke så altfor lang tid. For øvrig er hun utdannet grafisk designer og drev designbyrået Spot Design sammen med Atakama-kollega Ronny Ødegård, før hun henga seg til musikk på heltid.
- Jeg har spilt gitar siden jeg var 16, men kan det fortsatt ikke. Heidi Marie er derimot et geni på gitar, mener Therese.
- Men du spilte i jenteband hjemme i Larvik?
Hun kremter beskjemmet.
- Ha! Når Therese kremter, da.... ler Heidi Marie og går for å kjøpe seg et glass kaffe til og en ny halvliter til venninnen.
- Altså, vi var tre jenter som øvde den ene dagen og spilte på en festival dagen etter. Pathetic Penguins, kalte vi oss. Vi hadde tenkt å gjenta suksessen litt senere, men innen da hadde hun ene blitt hardbarket blitzer, mens hun andre hadde blitt enda softere, og så var det meg i midten. Det ble litt kræsj. Men det var i løpet av den korte stunden der jeg skjønte hvor fint det er med flere jentevokaler sammen. Mens jeg var enslig vokalist i Atakama, hørte jeg stadig harmonier som jeg tenkte ville fungere enda bedre om vi hadde vært to stemmer.

Heidi Marie kjente DJ'n i Atakama - Gunnar … - fra rockeklubben Garage, hvor hun fortsatt jobber som barkeeper. Gunnar hadde hørt henne med kassegitaren på en jam-session en søndagskveld og ville ha henne med i bandet. Og til tross de villedende førsteinntrykkene, fant Heidi Marie og Therese hverandre fort, blant annet ved hjelp av Heather Nova.
- Jeg var i Syden i 1996 og satt på en fjellhylle og hørte på en opptakskassett med Heater Nova, uten å vite hvem hun var. Hun sang bare helt nydelig! Så mistet jeg kassetten, og da jeg gikk i platebutikken og prøvde å nynne en av sangene for de som jobbet der - sånn "Put my hands, aaaaaaaaa…." - bare ristet de på hodet. Men så, da jeg traff Heidi Marie, nynnet jeg det lille jeg husket for henne, og dermed sang hun bare med!, forteller Therese.
- Og då va det altså gjort, altså, konstaterer Heidi Marie.
- Det er veldig greit at vi er tre gutter og to jenter i bandet, for når vi diskuterer, mener som oftest Therese og jeg det samme, mens Hans og Gunnar er på lag, og så er Ronny midt i mellom og forsøker å være diplomatisk. Det er så mange menn i musikkbransjen så vi blir så veldig tydelige som jenter. Det er litt kult, sier Heidi Marie.
- Hans spurte en gang om hva vi alltid snakket om. "Dere skravler jo hele tiden! Går dere aldri tomme?", lurte han på. Selv delte han rom med Ronny i to uker, men det var oss han kom og spurte om hvordan Ronny hadde det. Typisk gutter.

- En av grunnene til at vi ikke går lei hverandre, selv om vi både bor og i perioder jobber sammen, er nok fordi vi er veldig uavhengige som personer. Den ene blir ikke fornærmet hvis den andre har andre planer en kveld, sier Therese..
- Dette er ikke sånt vennskapspiss, altså. Jeg har mange venner jeg er kjempeglad i, men som jeg ikke kan være så mye sammen med som med Therese, fastholder Heidi Marie. Hun kaster et langt blikk etter barkeeperen og ser på venninnen, som nikker megetsigende bekreftende, og deretter på oss.
- Vi har helt lik smak når det gjelder gutter. Therese er veldig glad for at jeg er lesbisk, ellers hadde vi sikkert slåss om de samme gutta.
- Er dere enige om jenter da?
- Å ja da. Vi gir hverandre gode råd. Og så er vi enige om at det er bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke har gjort.

Det blir etter hvert mange ufullstendige replikker på notatblokken. Setninger begynnes og kuttes tvert. Halve tanker står tett i lufta.
- Nå ble jeg helt sånn....., sier Heidi Marie og ser bort på Therese.
- Ja, jeg også..., sier Therese, tar den siste slurken av ølet, stabler seg opp på rollerbladesene og er klar for klesbutikkene.

(Blikk våren 2001)