Håndbok i kvinneoppvekst

Noen brøl, mange stønn, en lattersalve, og ingen enkel vei ut.

(Anmeldelse av Tonje Tveite i Dagbladet 15. 08.1999.)

Her kommer det norske svaret på «Fittstim», vårens ungfeministiske overraskelse i broderlandet. 19 unge kvinner forteller sine historier i boka «Råtekst».
Som sitt forbilde dekker «Råtekst» et stort spekter av kvinners erfaringer. Det berettes om spisevegring, voldtekt, homofili, om det å være ung mor, å være same, svart, muslim osv. Historiene fortelles i stor grad ut fra personlige vinkler, på grensen, og noen ganger over grensen, til det private. Personlige vinklinger på samfunnsproblemer kjenner vi fra andre medier, nemlig ukeblad, magasiner og avisenes helgebilag. Men i «Råtekst» blir historiene ført i pennen av eieren av den enkelte historie. Dette er et modig prosjekt, som nok har kostet. Men samtidig overlates det til den enkelte bidragsyter å gi historien en ramme og en verdi utover den private erfaring, noe som ikke alltid lykkes.

Rock

For vi møter en del elendighetsbeskrivelser hvor språket og fortellerstrukturen preges av internalisert 70-tallserkjennelse, av kjente tragedier som, brutalt nok, ikke er interessante. Andre historier kan på sin side virke kjedelige. Men flere steder glimter det til av noe nytt, av uventet kraft. Et eksempel er musikeren Kristin Buvik, som stolt spruter rockeglede utover sidene. En rå perle, et ungt brunstbrøl. Et annet er Kristin Næss’ fortelling om oppvekst med Alexis i TV-serien «Dynastiet» som forbilde. Dette er bidrag som harmonerer med bokas tittel og dens frekke, grafiske profil.

Identitet

I motsetning til «Fittstim» har «Råtekst» en utydelig feministisk overbygning. Mange av historiene handler rett og slett om dannelse, om å vokse opp og finne en identitet. Noen av forfatterne har funnet «fram», andre er på vei, mens atter andre virker forvirret, nesten knust. Men uansett er det vanskelig å se at dannelseshistoriene klarer seg med én knagg, kvinneknaggen. Forfatterne strever med å være kvinne, men også med å være svart, lesbisk, lubben og/eller pen, rett og slett med å bli voksen og forsonet med en kaotisk virkelighet. Som når Brita Åse Klemetsen vil være både osloboer og same, både i Oslo og Finnmark.

Egne spor

Det er først når den trange kvinnerammen åpent sprenges at tekstene virkelig blir interessante i et feministisk perspektiv. Siri Lindstad kompliserer en enkel feministisk virkelighetsoppfatning når hun påpeker at samliv er vanskelig selv om partene er av samme kjønn. Og når hun spør: Hvis forskjellene mellom menn og kvinner utviskes, hva vil da skje med hennes lesbiske identitet?

«Råtekst» har ikke det klare, samlende grepet som «Fittstim», og naturlig nok ikke fordelen av å «relansere» 70-tallsfeminismen. Men med sin vekt på individuelle historier peker boka mer eller mindre villet på nye problemstillinger i kjølvannet av feminismen. For i hvilken grad forfatternes kamp for identitet er en kjønnskamp, står åpent etter å ha lest «Råtekst». Og det er nettopp her boka har sin eksistensberettigelse, når feministenes døtre ikke går i mødrenes fotspor, men finner sin egen vei.

LagreLagre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *