Gutta i hovedrollene, nok en gang

Ungdomssatsinga til norske teater følger et tradisjonelt mønster; hvit, mannlig og heteroseksuell.

(Innlegg i Klassekampen 22.03.2005.)

Den unge scenen (DUS) er et nytt nettverk, bestående av sju teaterinstitusjoner spredd over hele Norge. 27 ungdomsteatergrupper med skuespillere i alderen 13-19 år har kunnet velge blant fire nyskrevne tekster og er nå i gang med å lage forestillinger av stykkene. Premierene står i kø utover våren. Dette er en med andre ord en stor, nasjonal satsing på dramatikk, for og med ungdom, finansiert med midler fra Norsk Kulturråd. For som det heter i DUS’ egenomtale: «Ungdomsteater har vært underprioritert i Norge».

Så sant, så sant.

Og enda gledeligere var det å lese Vidar Sandems forord til vårens program for Det Norske Teatret: «Når vi her på teatret, saman med ei rad andre aktørar, engasjerer oss tungt i eit prosjekt, Den Unge Scenen (DUS), som handlar om å skape ny dramatikk for ungdom, så handlar dette om å medverke til at unge menneske aktivt skal vere med å skape nye røyndomar. Samansette!»

Problemet er bare ett: Jeg er ikke i stand til å se hvilke «nye og sammensatte virkeligheter» som skapes gjennom de fire tekstene som ligger til grunn for prosjektet. Tvert imot sementerer denne nyskrevne dramatikken den forestillingsverdenen som allerede råder på de store, norske teaterscenene, nemlig den som er mannlig, hvit og heteroseksuell.

«DUS har ikke lagt noen føringer på antall medvirkende, deres alder eller kjønn», leser jeg i en forhåndsomtale. Nei, det skal være visst.

Fem dramatikere ble invitert til å skrive hvert sitt stykke for DUS: Christopher Grøndahl, Liv Heløe, Finn Iunker, Walid al-Kubaisi og Petter S. Rosenlund, valgt ut fra «en lang liste med forfatternavn», ifølge prosjektleder Erik Nilssen Brøyn (Scenekunst, 12.02.2004). I den pakken som tilbys ungdomsteatergruppene er det tekster av de tre førstnevnte som er med, i tillegg til stykket Lilla, av Jon Fosse. Det ble skrevet i 2003 på bestilling fra det britiske CONNECTION-prosjektet – forbildet til norske DUS.

Den kjønnsmessige slagsiden kommer til uttrykk på flere måter. I første omgang i forhold til antall skuespillerroller tiltenkt gutter kontra jenter: henholdsvis 12 og 6, pluss en rolle som umælende gorilla. Den burde i og for seg kunne spilles av hvem som helst, men er i manus omtalt som «han». I Lilla er det fire gutter og en jente, i Dag av Liv Heløe er det tre gutter og to jenter, i Orkhons død av Finn Iunker er det tre gutter og to jenter (pluss en død mann, men ham lar vi bokstavelig talt ligge i denne omgang), og i Baikonur Kosmodrom av Christopher Grøndahl er det to gutter (eller snarere menn) og en kvinne, samt tidligere nevnte gorilla.

Burde det ikke ringt en bjelle allerede her hos juryen, da de satt med de fire manusene i hånden? Det er da ikke så lenge siden det var store medieoppslag om mangelen på gode kvinneroller på norske teaterscener? Som Agnete Haaland, leder i Norsk Skuespillerforbund, uttalte: «Det er massevis av begavede kvinner som aldri får vist sitt potensial på grunn av repertoarvalget i norsk teater.» Og Dagbladet skrev at «til tross for at det utdannes flest kvinnelige skuespillere og det er en klar overvekt av kvinner blant publikum, blir stykkene som settes opp ikke bare valgt ut av menn de blir også skrevet, regissert, spilt og basert på menn».

Nå er det altså amatørskuespillere som deltar i DUS, og det er godt mulig at fordelingen av kjønn er noe jevnere her både blant skuespillerne og publikummet deres. Men ingen skal få meg til å tro at guttene er i flertall. Derimot er jeg overbevist om at det er ganske mange ivrige og begavede jenter som også gjerne skulle fått en rolle i et av DUS-stykkene, og som nå henvises til å være statister i beste fall.

Så langt tallenes tale. Dessverre blir det ikke mindre begredelig om man i stedet for bare å telle, ser nærmere på hva slags roller som tilbys.

Lilla er kort fortalt historien om et nystartet gutteband, som ser ut til å gå på en smell allerede tidlig i karrieren på grunn av en dame som to av gutta slåss om. Jenta som i kjent Jon Fosse-stil ikke har noe egennavn, bare et kjønn hører vi kun om i relasjon til de to stridende rivalene. Hva hun måtte ha på agendaen når hun ikke trøster Gitaristen, må gudene vite.
Også i to av de andre stykkene, Baikonur Kosmodrom og Dag, finner vi et trekantdrama, med to rivaliserende gutter, og en jente som pokal. Baikonur Kosmodrom er «en tragisk komedie fra året 2028» en slags krysning av Peter Høegs Kvinnen og apen og Bing & Bringsværd-serien Blindpassasjeren. Vi befinner oss i et romskip, der Løytnant Vitja og Nikolaj Sneip har masse av tid til å krangle om «den blendende vakre» Anna Patsjenkova. Nede på jorden er hun en banebrytende forsker, «oppdageren av mørk materie menneskets sjel». Ombord i romskipet er hun imidlertid redusert til en stemme på et lydbånd, en slags mekanisk sentralborddame, uten egen vilje eller hjerne. Og på jorden går det til helvete med Anna Patsjenkovas prosjekt.

Stykket Dag har tittel etter hovedpersonen, en tenåringsgutt på vei ut på skråplanet. En dag møter han Sonja som har tenkt å prøve seg på en audition. Bare synd at kompisene til Dag Matti og Jo også kommer forbi og blander seg opp i sakene Da hjelper det ikke at lillesøster Gunn storebrors beskytter og mammas & pappas forlengede arm sier til Matti at «jeg dreper deg hvis du får med Dag på noe». Hvem Gunn selv er, bortsett fra å være lillesøster, får vi aldri vite noe om.

Figuren Sonja er den eneste jenterollen i disse tre stykkene som nesten men bare nesten kan sies å være en hovedrolle. Sonja har tydeligvis et liv, langt på vei uavhengig av hva guttene måtte mene om henne og hvilke valg de måtte ta. Dessverre mislykkes hun tydeligvis i prosjektet sitt å få en rolle i en musikal, og dermed er det bare å pakke kofferten og dra hjem igjen.

Anna Patsjenkova i Baikonur Kosmodrom mislykkes også i sitt prosjekt, som forsker. Men vel så mye taper hun tydeligvis i kjærligheten; i alle fall er det hennes rolle som kjærlighetsobjekt for de to ute i verdensrommet som vies mest oppmerksomhet. Til stykkets kjønnspolitiske forsvar kan det vel sies at heller ikke gutta vinner noen seire. Rivaliseringen dem imellom fører dem bare ut i et vakuum, mens gorillaen Gotan er stykkets seierherre.

Verdt å nevne er kanskje at kjønn på sett og vis faktisk er et uttalt tema i Baikonur Kosmodrom, i den forstand at Løytnant Vitja får tvunget Sneip gjennom en DNA-modifikator, slik at han ender opp som legemliggjøringen av Anna Patsjenkova. Bare synd at han fortsatt er Sneip, både følelsesmessig og intellektuelt. Og enda mer synd at hele denne scenen ender opp i den reneste farse, der det legges opp til replikker som
VITJA: «Du har hjernen til en kvinne. Den produserer østrogen. Snart vil dine herjinger som et hårete mannfolk bare være et vagt minne»,
og
ANNA/SNEIP: «Jeg er bare så forvirret. I morges brukte jeg en halvtime på å børste håret. Og enda har det ikke blitt bra!»
for ikke å snakke om
VITJA: «Når vi kommer i gang med å lage barn, er jeg sikker på at alt dette med kjærlighet ikke blir så viktig lenger.»
Ironi? Ja, la oss håpe det, selv om det ikke gjør stykket mindre tåkete.

Den siste teksten Orkhons død handler om det meste annet enn kjærlighet og beiling. Kanskje det er det som må til om ikke dramatikerne skal ende opp i kjønnssterotypiene?

Dramatiker Finn Iunker har tatt utgangspunkt i en reell artikkel i Klassekampen februar 2001, om Mongolias gateunger og de forferdelige forholdene de lever under. All honnør for det, for som det sies flere ganger i teksten: «Man velger seg et perspektiv », og Iunker selv har tydelig forsøkt å sette ting i perspektiv. Dessverre glir det hele litt for fort ut av perspektivet og ender i stedet opp som teater om teater, finurlig nok, men ikke spesielt dyptpløyende. Guttungen Orkhons korte liv og tragiske død er stykkets dreiningspunkt, mens Ivan er den kunnskapsrike og litt mystiske. Men stykket byr i alle fall på en jenterolle Tuul som gir skuespilleren noe å spille på. Det er da enda noe.

I en artikkel om DUS i Aftenposten i fjor sa Franzisca Aarflot, teatersjef ved Det Åpne Teater, at «for de unge betyr det også mye å få jobbe med nytt stoff som handler om her og nå, stoff som utfordrer dem i den samtiden de lever i». Og det er da jeg lurer på hvordan disse gode intensjonene rimer med det som nå presenteres av nyskrevet dramatikk i regi av DUS? På hvilken måte speiler de tenåringers hverdag og samtid anno 2005? Og på hvilken måte utfordrer de dem? Selv er jeg tjue år eldre enn målgruppa for stykkene, men innbiller meg likevel å ha lest alle disse historiene da jeg selv var 14 år. Og hva er da poenget med nyskrevet dramatikk, hvis det allerede nå oppleves som gammeldags? Hvor er det flerkulturelle Norge, informasjonssamfunnet, en helt annen skolehverdag, kjøpesterk ungdom med midtlivskriser allerede som 20-åringer, nye klasseskiller, backpackerne med hele verden som lekeplass, musikken, media, sex-livet you name it?

Og kanskje viktigst av alt: hvor er jentene og guttene av det nye årtusenet?

Kan hende dukker de opp hvis noen av teatergruppene tør å snu på det hele, og gi jentene gutterollene, og omvendt. Kanskje skjer det noe da, noe utfordrende og tankevekkende? Kanskje stykkene til og med plutselig handler om noe her og nå?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *