Grusomhetens komponist

Sjostakovitsj skrev sin egen angst inn i historien om Katerinas tragedie. Katerina dreper. Hvorfor gjør hun det?

(Skrevet til programheftet til forestillingen Lady Macbeth fra Mtsensk, Den norske Opera og Ballett, høsten 2014.)

Pressefoto: Erik Berg.
Pressefoto: Erik Berg.

Katerina dreper fordi hun ikke har andre muligheter til å gjøre revolt i det samfunnet hun lever i, tror Ole Anders Tandberg. Han er regissøren som nå setter opp operaen Lady Macbeth fra Mtsensk, skapt av Dmitrij Sjostakovitsj.
–  Han var grusomhetens komponist, sier Tandberg om Sjostakovitsj. Og grusom er historien om Katerina –  tragisk, vond, nifs, men også med glimt av skjønnhet, kjærlighet og latter.
–  Han kalte det selv en tragisk satire, og i det ligger det en motsetning. For kan man egentlig skrive begge deler inn i en opera?

På kant med Stalin
Sjostakovitsj gjorde det, og han lyktes så godt at selveste partileder Stalin reiste seg og gikk halvveis ut i forestillingen 26. januar 1936. Da hadde stykket vært hyllet som den nye sovjetiske operaen siden den bejublete premiere i 1934. Men Stalin likte ikke det han så, og snart stod det å lese den ene negative kritikken etter den andre mot både stykket og komponisten i pressen.

Pressefoto: Erik Berg.
Pressefoto: Erik Berg.

–  Stalin forstod ikke hvorfor Sjostakovitsj ikke bare kunne skrive musikk om den kommunistiske lykken, hvorfor han skrev om det tragiske i tilværelsen, om døden, sier Tandberg.
–  Jeg tror Stalin var livredd for den russiske avantgardismen som han kvelte med påbud om sosialistisk realisme i kunsten. Han må ha fryktet den anarkistiske frihetsjubel som følger i kjølvannet av et absurdistisk livssyn der alt i bunn og grunn er meningsløst. Stalins eneste måte å holde det hele sammen på, var ved å inngyte i det russiske folket at alt er meningsfylt. Tsarens Gud ble erstattet med sosialistisk patriotisme, der meningen med livet ble å finne i byggingen av den kommunistiske staten.
Men snart var det redsel som utgjorde kittet i Sovjetsamveldet – redselen for hva staten og partiet kunne gjøre mot deg, om de mente at du ikke gjorde det rette.

Katerina Lvovna Izmajlova_SVETLANA-SOZDATELEVA; Boris-Timofeevich-Izmajlov_MAGNE-FREMMERLID;
Pressefoto: Erik Berg

–  Lady Macbeth fra Mtsensk skal ikke nødvendigvis tolkes som et bilde på det russiske samfunnet på 1930-tallet. Men det er skapt i en atmosfære der terrorens overgrep mot mennesker hele tiden fant sted. Sjostakovitsj var redd hele livet for at det plutselig skulle være hans dør det hemmelige politiet banket på.  Denne redselen skriver han inn i musikken. Han komponerte med hjertet på vrangen.

Tilværelsens uutholdelige kjedsomhet
Det er mange spor som fører fram mot fortellingen om Katerina Lvovna Ismajlova. Det første er William Shakespeares skuespill Macbeth. Lady Macbeth driver sin mann til kongemord, og går snart under i skyldfølelsen for sin delaktighet i forbrytelsen. Hun ser blod på sine egne hender.
Det andre og mest åpenbare sporet er den russiske forfatteren Nikolai Leskovs novelle Lady Macbeth fra Mtsensk. Den kom ut i 1865 og forteller om en skruppelløs, utro kvinne som tar livet av sin svigerfar, sin mann og en ung gutt for å være med sin elsker. Det er denne novellen som danner grunnlaget for operaens libretto, men med en langt mer nyansert skildring av Katerinas handlinger.

Pressefoto: Erik Berg.
Pressefoto: Erik Berg.

Men Ole Anders Tandberg trekker også noen andre linjer inn til Sjostakovitsj’ stykke, først og fremst fra Tsjekhovs forfatterskap.
–  Når historien i stykket begynner, befinner Katerina seg i en tilstand av fryktelig kjedsomhet. Jeg kan ikke tenke meg noe mer russisk enn det. De gjør jo ikke annet enn å kjede seg! Tenk bare på Anton Tsjekhovs litterære figurer. Alt er bare så kjeeeeeedeeeeeelig, der de sitter ute på landet og har ingen ting å ta seg til. Alt som videre skjer av handling, springer ut av denne kjedsomheten. Den blir et uttrykk for både mistrivselen, men også meningsløsheten i livet.
Denne kjedsommelige, trøstesløse og evigvarende tilværelsen får i Sjostakovitsj’ opera sitt musikalske uttrykk blant annet i en passacaglia i andre akten. Passacaglia er opprinnelig et spansk begrep fra 1600-tallet, for et mellomspill som ble brukt når musikerne skulle gå fra en låt til en annen under framførelsen av danser eller sanger.
–  Passacagliaen er musikk uten begynnelse eller slutt, og egentlig også uten noen særlig utvikling: et tema, en ostinato, som gjentas i det uendelige, akkurat som livet, akkurat som evigheten. Og det er denne fryktelige, endeløse, kjedsommelige evigheten Katerina lever i. Den er en truende kjedsommelighet, fordi den bidrar til å gjøre menneskene rundt henne – og kanskje også henne selv –  til monstre.

Pressefoto: Erik Berg.
Pressefoto: Erik Berg.

–  Hun er en fremmed fugl, fengslet i et mannssjåvinistisk og isolert samfunn. Det er nok til at hun blir sett på som provoserende og seksuelt lokkende. Men det er først når Sergej dukker opp, og Katerinas seksuelle lengsel forener seg med drømmen om frigjørelse fra dette kjedsommelighetens tyranni, at helvetet bryter løs. Mordet blir hengende ved henne som hos Shakespeares Lady Macbeth, og hun vet hun at hun aldri får vasket blodet av hendene.

Langt ute på en øy
Sjostakovitsj la handlingen til et isolert gods langt, langt ute på de russiske steppene.
I Tandbergs versjon skal vi derimot ut på en forblåst øy. Uttrykket er, som nesten alltid i Tandbergs produksjoner, utviklet i samarbeid med scenograf Erlend Birkeland, kostymedesigner Maria Geber og lysdesigner Ellen Ruge.
–  Uansett hva vi gjør, spør vi oss: Hvordan kan vi forankre dette lokalt? Hvor tangerer denne historien våre liv, ikke nødvendigvis i dokumentarisk forstand, men når det gjelder livsopplevelse?
Det var Erlend Birkelands idé, det å legge historien til et fiskevær, langt til havs. Kanskje tanken får deg til å kjenne smaken av sjøsalt i munnen, eller føle den friske havsblåsten over kinnene.
Snart synges du likevel inn i en tilværelse med blodsmak i munnen og seigt gørr rundt gummistøvlene. For i fiskeværet er det verken friskt eller frydefullt ramsalt, men rått, vått og vemmelig.
–  Det er jo noe veldig slimete med fisk, og egentlig også noe like slimete med sex, sier Tandberg  i et forsøk på å forklare hvorfor. Hvorfor all denne fisken som det gjøres unevnelige ting med?
For fisk er en framtredende rekvisita, og da snakker vi om fisk i tjuefemkilosklassen, like massive som de melsekkene som arbeiderne på det russiske godset måtte bære. Sjostakovitsj skrev de tunge stegene deres inn i musikken.
–  Han komponerte slik Ibsen diktet, veldig naturalistisk man kan gå på oppdagelsesferd i den menneskelige psyken i verkene hans. Det er ikke som hos Mozart, der noen først synger en sang, for så å synge den samme sangen en gang til med litt varierende fortegn. Her er musikken bare handling og framdrift.
Et stadig større skolekorps dukker med jevne mellomrom opp på scenen.
–  Denne brassmusikken spiller opp hver gang noen har sex eller er i ferd med å dø. Det er ikke noe jeg har funnet på –  regien er skrevet inn i notene av Sjostakovitsj selv. Jeg bare registrerer denne freudianske koblingen mellom sex og død og krydrer den med minnet om min egen skolekorpstid.

Pressefoto: Erik Berg.
Pressefoto: Erik Berg.

For første gang i Norge
Oppsetningen i Bjørvika er en samproduksjon med Deutsche Oper Berlin, og har premiere i Tyskland i januar 2015. Her hjemme må publikum nå kjenne sin besøkelsestid nå, mener Tandberg.
–  Det er et utrolig privilegium å endelig å få oppleve den usensurerte historien om Katerina Izmajlova, sunget på originalspråket til Sjostakovitsj’ fantastiske musikk. Den ble skapt i en epoke som var uhyre viktig, også for oss og vår tid. Kunsten kan fortolke våre liv og vår eksistens og vår tilværelse på en mer heldekkende måte enn hva både vitenskapen og politikken kan.  Den legendariske svenske regissøren Alf Sjöberg formulerte det slik: «Teatret skal ikke speile virkeligheten. Teatret skal protestere mot virkeligheten.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *