George Balanchine: Concerto Barocco

Johann Sebastian Bach (1685–1750) komponerte bare én konsert for to fioliner. Denne konserten i d-moll er til gjengjeld en fryd for øret. Takket være den store koreografen George Balanchine har den også vært en fryd for øyet de siste sytti årene. Mens buene danser over fiolinene i operaens orkester, danser de to kvinnelige hoveddanserne på scenen som om de var fiolinene selv.

(Skrevet for programheftet til Barokk Mesteraften, november 2013.)

Concerto Barocco. Foto: Erik Berg.
Concerto Barocco. Foto: Erik Berg.

Få har som Balanchine klart å gjøre musikk og dans til to sider av samme uttrykk, slik verket Concerto Barocco er et glitrende eksempel på.

George Balanchine ble født i 1904 i St. Petersburg. Han begynte å danse for Mariinskij-balletten som niåring hvor han senere ble tatt opp i kompaniet, og studerte også musikk og komposisjon ved byens konservatorium.

År 1924 ble så et vendepunkt for tjue år gamle Balanchine. Han startet sitt eget kompani og dro på turne til Europa. I Paris ble han kjent med landsmannen Sergej Djagilev, grunnleggeren av ballettkompaniet Ballets Russes. Balanchine fikk en bestilling på hele ti balletter for nettopp Ballets Russes, og bestemte seg snart for ikke å returnere til det kommunistiske Sovjetunionen.

I 1934 flyttet Balanchine til USA, der han deltok i stiftelsen av – i tur og orden – School of American Ballet (1934), American Ballet Caravan (1941), Ballet Society (1946) og endelig New York City Ballet (1948).

Concerto Barocco ble koreografert til American Ballet Caravan i 1941 og ble snart et standardverk for flere amerikanske kompanier. Noen år senere byttet Balanchine ut de originale kostymene med drakt og tights, noe som skulle bli et kjennetegn ved hans samtidige verker.

Balanchine er en fremragende representant for den såkalte neo-klassiske stilen, en retning i musikken på 1920-tallet som tok avstand fra senromantikkens musikk. At Balanchine koreograferte til musikk av Bach, bør derfor ikke komme som noen overraskelse, ettersom innflytelsen fra Bach var spesielt sterk på nettopp neoklassismen. Man tok i bruk eldre musikkformer som suite, fuge, toccata og concerto grosso, samtidig som man reduserte det store orkestret og i stedet lot seg inspirere av kammermusikken. Objektivitet, saklighet og forenkling var viktige mål for neoklassisistene.

Balanchine var opptatt av arkitektoniske former og figurer. Verkene hans er som mønstre i kaleidoskoper: stiliserte, renlinjete og strukturerte. Her er det ikke bare solodanserne, men hele kompaniet som er viktig. Stilen er finslepet, nedstrippet og perfeksjonert helt ut til det aller ytterste på tåspissene. Et verk som Concerto Barocco har ingen historie eller karakterer. Til gjengjeld er det ballett på sitt aller, aller mest krevende.

Balanchine var ekstremt produktiv som koreograf, og skapte mer enn 400 verk, både for scenen og for film. Nasjonalballetten har blant annet danset Symfoni i C med musikk av Georges Bizet en rekke ganger, sist høsten 2012 under Mesteraften. Våren 2013 kunne de igjen glede publikum med et Balanchine-verk, denne gangen koreografien hans til Tsjajkovskijs Pianokonsert nr. 2, som en del av forestillingen Spring Fever.

Concerto Barocco vises som en del av Den Norske Opera og Balletts forestilling Barokk Mesteraften, premiere 14. november 2013.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *