Regina Spektor menger seg med griser og gravere. Resultatet blir til tider svinaktig bra.

Gale og tidvis geniale

New Weird America er visst en eneste stor musikalsk vennegjeng.

Jeg er en av nettbutikken Amazons lønnsomme idioter, en av dem som smiler beæret når det blinker "Hello, Siri, we have recommendations for you" idet jeg logger meg inn på siden deres. Og når jeg så har slengt hva det nå enn var de hadde å anbefale meg i handlekurven, lar jeg meg alltid forføre når jeg leser at "those who bought this, also bought that". For jeg kan da ikke være dårligere enn alle andre, liksom?

Det er slik det danner seg velnærte minuser på VISA-kortet og utilsiktede trender i platesamlinga mi, og akkurat nå er jeg skikkelig ute og kjører. For hvor mange gale, geniale damer og menn er det egentlig plass til i et ellers akk så prosaisk hjem?

Det verste er at de kjenner hverandre, alle disse artistene som etter hvert fyller CD-hylla mi og som har blitt rubrisert under begrepet New Weird America. Dermed er enda vanskeligere å sende bare noen av dem på dør. Ta Devendra Banhart, for eksempel. Med plata med den ikke spesielt korte tittelen Oh Me Oh My... The Way The Day Goes By The Sun Is Setting Dogs Are Dreaming Lovesongs Of The Christmas Spirit i 2002 og deretter samleplata The Golden Apples of the Sun (2004) har han blitt en lederskikkelse innen New Weird America. Han dukket opp som gjestevokalist på en av fjorårets mest bejublede plater, Antony and the Johnsons' I Am A Bird Now. Til gjengjeld bidro Antony (Hegarty) selv med en trall på søstrene Casady aka CocoRosie's andre plate Noah's Ark. Og - hold dere fast - Bianca Casady er altså kjæreste med Devendra, så da var den sirkelen sluttet.

Regina Spektor er så vidt meg bekjent verken kjæreste eller bestevenn med noen av de ovenfornevnte, men er definitivt en søster i ånden av CocoRosie og gjengen. Hennes nye plate Mary Ann Meets the Gravediggers and Other Short Stories er et plaster på såret til alle som har strevd med å få tak i de to foregående utgivelsene hennes, som ble utgitt på egen label og med klein distribusjon. Tittelen på låta "Consequence of Sounds" kan stå som et valgspråk for det meste av det de driver med, hele New Weird-hurven, nemlig å rote rundt i allskens vokale lydbilder mens man forteller en mystisk historie bare en fireåring ville kunne finne tråden i. På sitt beste høres Regina Spektor ut som Rickie Lee Jones på fylla, sperret inne i på et loft med et nedstøvet flygel, brennende kandelabre og en storartet morbid fantasi. På sitt dårligste blir det bare weird.

(Ny tid, 28/04/06)