Falske fortellinger

Hvem: Arild Linneberg, Bjørn C. Ekeland og Johan Dragvoll, alle ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, Universitetet i Bergen, samt et nettverk av forskere nasjonalt og internasjonalt.

Hva: Granske justismord. Avdekke feilkilder i rettsmateriale, for slik å bidra til økt rettssikkerhet.

Hvordan: Studere fortellingenes betydning i retten og rettens måter å fortolke og tyde tegn på, blant annet gjennom retorisk analyse.

 (Først publisert under vignetten Feltrapport i  Forskerforum 9/11).

Du er kanskje som meg. Du elsker å se amerikanske rettsdramaer, der aktoratet og forsvaret duellerer. Du fryder deg over hvordan de finkjemmer den andre parts argumentasjon, slår ned på hver minste lille avvikende detalj, og plukker hverandres beviser i filler. Og du vet at til syvende og sist er det sannheten, og dermed rettferdigheten, som vinner.

Men det er altså på tv.

– Det er noe helt annet å være i en norsk rettssal enn å se rettsdramaer på tv, sier Bjørn C. Ekeland, postdoktor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.

– I virkeligheten får man ofte følelsen av å være vitne til absurd teater, sier Arild Linneberg, professor i litteraturvitenskap, også han ved UiB.

Høsten 1981 ble Fritz Moen dømt for andre gang for drap. Da reiste forsvarsadvokat Olav Hestenes seg opp i rettssalen og proklamerte: «For første gang i skranken tillater jeg meg å si at det er begått justismord.»

Historien skulle gi ham rett. I 2004 ble Moen først frikjent for det ene drapet, og i 2006 for det andre. Men da var han allerede død, etter å ha sonet atten og et halvt år i fengsel for noe han ikke hadde gjort, men der retten likevel mente å kunne bevise at han hadde gjort det.

– Hver eneste dom som avsies, hviler på en fortelling. Hvem gjorde hva, hvor, når, hvordan og hvorfor? Uten den fortellingen blir det ingen dom. Dommen er rett og slett konklusjonen på fortellingen, sier Linneberg.


Tetter hull i teksten

Ekeland og Linneberg har sammen med litteraturviter Johan Dragvoll etablert The Bergen School of Literature and Law Studies, der det forskes på jussen i litteraturen og litteraturen i jussen, som to sider av samme sak.

De to har sittet mye i rettssalene, og bladd i store bunker med rettspapirer.

Akkurat nå er de midt i prosjektet Justismordets dramaturgi. Om konstruksjonen av falske fortellinger i retten. Studier av justismordenes retorikk står helt sentralt i forskningen.

– Fortellingene kan være gode eller mindre gode, og ikke minst: sanne eller falske. Har man med et justismord å gjøre, dreier det seg om en fortelling som ikke er sann. Den kan absolutt være godt fortalt, men den er altså diktning. Dommerne forsøker å lage sammenhengende fortellinger, også der hvor det ikke er grunnlag for det. Man tetter tomme hull i teksten, fyller ut for å få det hele til å henge sammen, sier Linneberg.

Det hele begynte i 1997, med Linnebergs første forelesninger om litterære framstillinger av rettsprosesser.

– Rettsprosesser har vært et tema i verdenslitteraturen i flere tusen år. Tenk bare på de greske tragediene, på Bibelen, Njåls saga, Shakespeare og Dickens. Eller ta Jeppe paa Bierget av Holberg, Forbrytelse og straff av Dostojevskij, Prosessen av Kafka, Den fremmede av Camus, ramser Linneberg opp.

Etter hvert har forskernes blikk gradvis flyttet seg, fra rettens betydning i litteraturen til litteraturens betydning i retten.

Ser bort fra tvilen

Den såkalte stemorssaken i Trondheim, der en kvinne i midten av tjueårene ble dømt for å ha drept sin tre år gamle stedatter, er et eksempel på en sak de har jobbet med. En annen sak er drapet på Rebecca Rist i Bergen i 2006.

Og så er det Torgersen-saken. I desember 1957 ble 16 år gamle Rigmor Johnsen drept i Oslo. I juni året etter ble Fredrik Fasting Torgersen, som da var 23 år gammel, dømt til livsvarig fengsel og 10 års sikring for drapet. Torgersen har hele tiden hevdet å være uskyldig dømt, og har begjært saken sin gjenopptatt fem ganger.

– Det er helt grotesk hva som har blitt lagt fram av ting som peker mot at han kan ha gjort det han har blitt dømt for. Saksforholdene er tvetydige. Likevel fastholder retten altså den entydige konklusjonen. Det er her rettsvesenet feiler mest. Kan man ikke komme til en entydig konklusjon, skal tvilen komme den tiltalte til gode. En av grunnene til at justismord finner sted, er at dette ikke skjer, sier Linneberg.

Mediedriv og kvasipsykologi

Treholt-dommen er en annen sak de har brukt mye tid på.

– Den dommen virker så overbevisende, og nettopp det er kjennetegnet ved veldig mange dommer som viser seg å være justismord. Folk flest har en iboende tro på at påtalemyndigheten snakker sant, og at de vil det beste, noe vi selvfølgelig håper og tror at de stort sett vil. Men for å se alle motsigelsene og bristene i den fortellingen som konstrueres, kreves det en type retorisk lesning som få jurister behersker – heller ikke forsvarerne. Mange justismord skyldes rett og slett dårlig forsvarsarbeid, sier Ekeland.

De legger ikke skjul på at de går inn i en politisk debatt, som forskere.

– Men vi konkluderer ikke med hvorvidt den eller den er uskyldig. Det vi vurderer, er om et menneske kan dømmes på bakgrunn av det som sies og skrives i denne rettsavgjørelsen, presiserer Ekeland.

– Når det skjer det man kan kalle sjokkerende drap, spesielt i et mindre lokalsamfunn, er det et veldig stort behov for oppklaring og løsning raskt. Det så man både i forbindelse med Birgitte Tengs-saken og i Fritz Moen-saken. Og under hastverk begås det mange kortslutninger og feilslutninger, der mediene bidrar til å blåse opp saken, sier Ekeland.

Forskerne finner mange eksempler på hvordan man forsøker å svekke den tiltaltes karakter slik at vedkommende framstår som en ikke-troverdig person.

– Ofte baserer vurderingene seg på fullstendig hårreisende sakkyndige uttalelser, der personen blir vurdert som tilregnelig, men likevel som en upålitelig person. Man bruker gjerne ord som «iskald» eller «kaldblodig». Det er en hel metaforikk som går igjen, hvor man gjerne støtter seg på kvasipsykologi. Det har ingenting med juss å gjøre å si at noen er «iskalde».

Virkeligheten er flerstemt

Den russiske litteraturforskeren og kulturfilosofen Mikhail Mikhajlovitsj Bakhtin (1895–1975) er en viktig teoretiker for forskningsprosjektet. Bakhtin stilte seg kritisk til alle former for språklig renhetstenkning og argumenterte i stedet for det flerstemmige – det polyfone – i litteraturen.

– Han var dessuten veldig opptatt av rettslige problemstillinger og forsøkte å finne de lovene som styrer språklige ytringer i og utenfor litteraturen.

For vi lengter jo etter et system, etter glassklare lover og regler, etter at sannheten blinker flekkfri, og at den slemme får sin straff og den gode får oppreisning. Virkeligheten er dessverre langt mer flerstemt enn som så.

– Det kan for eksempel framstå som helt merkelig hvor mange falske tilståelser som finnes, også for de mest groteske ting, der den anklagede faktisk tror på sin egen skyld. Men etter å ha sittet i lange og harde avhør tror du kanskje selv at du har gjort det du anklages for. Som mennesker går vi jo hele tiden rundt og føler oss skyldige. Og vi er skyldige i mye. Da er det lett å begynne å tenke at jo, kanskje var jeg der de mener jeg var, kanskje jeg gjorde det, sier Linneberg.

– Det skal ikke så mye til for at fiksjon og virkelighet blandes sammen i avhørslokalet, sier Ekeland.

Å feildømmes for flere forhold når man nå først har erkjent skyld for noe, finner de også eksempler på. Fritz Moen var tidligere dømt for blotting. Men å bli dømt for voldtekt og drap er noe helt annet.

– En dom skal være sånn at den dømte skal forstå den, forsone seg med den og sone sin straff. Hvis rettsvesenet da er slik at du blir dømt for ting du ikke har gjort, er det farlig for vedkommendes tillit til systemet. Hvordan går det da når vedkommende skal reintegreres i samfunnet? spør Linneberg.

Må lære å lese

I 2012 kommer boka Justismordets retorikk, blant annet med analyser av konkrete rettstekster. Forskningsprosjektet er tverrfaglig, med samfunnsvitere, humanister og jurister involvert, både nasjonalt og internasjonalt.

– I dagens norske juristutdannelse har studentene ingen undervisning i hermeneutikk, retorikk, litteraritet og tvetydighet. Dermed får de ikke den nødvendige treningen i å lese tekster, mener Linneberg, og viser til blant annet USA, hvor det er vanlig blant jusstudenter å også studere litteratur, filosofi eller lignende.

– Målet vårt er å gjenvinne jussen som en humanistisk disiplin, slår han fast.

The Bergen School of Literature and Law Studies

  • forskningsgruppe ved Universitetet i Bergen, Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier
  • etablert i 1997
  • ledes av Arild Linneberg, professor i litteraturvitenskap
  • forsker på rettslige konflikter i litteraturen, og litteraturens og retorikkens betydning i retten

Justismordets dramaturgi

  • et tverrfaglig forskningsprosjekt om konstruksjonen av falske fortellinger i retten
  • forskningssamarbeid mellom forskere fra Det humanistiske fakultet ved UiB, Rokkansenteret og Det juridiske fakultet ved UiO
  • assosierte medarbeidere ved the University of Leicester’s School of Law, Göteborgs universitet og Aarhus Universitet
  • prosjektperiode mars 2009 til mars 2013

Prosjekt: Justismordets dramaturgi. Om konstruksjonen av falske fortellinger i retten. Institusjon: Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, Universitetet i Bergen. Fagretning: Litteraturvitenskap, retorikk, juss, sosiologi, historie. Finansiering: Norges forskningsråd. Uunnværlige verktøy: Litteraturvitenskapelige analyseredskaper. Publiseringsform: Artikler, bøker, deltakelse i mediene. Ny kunnskap: Betydningen av retorisk, litterær og hermeneutisk kunnskap for kompetent forståelse av rettslige prosesser.

LagreLagre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *