– Et demokratisk alternativ

Jo da, de finnes ennå, de som helt på egen hånd vandrer den kronglete veien fram mot avlagt doktorgrad.

(Publisert i Forskerforum 3/12)

– Først og fremst er det en personlig tilfredsstillelse å ha oppnådd dr.philos.-graden, sier Inger Marie Stigen. I mars 2011 forsvarte hun avhandlingen sin ved Institutt for statsvitenskap i Oslo. Dermed ble hun én av de 83 som i løpet av 2010 og 2011 disputerte til «den frie doktorgraden», dr.philos. Til sammenligning disputerte 2428 til ph.d.-graden i samme periode.


Seint, men godt i mål

På mange måter er Stigen en typisk representant for dem som kvalifiserer seg til doktorgrad på egen hånd, uten å ha krav på noe som helst av formell veiledning, økonomisk støtte eller annen bistand underveis. Hun var blitt voksen, hun hadde allerede en fast jobb og karriere, og hun gjorde det først og fremst av lyst.

– Jeg var stipendiat ved Institutt for statsvitenskap i Oslo fra 1987 til 1992. I likhet med mange andre fullførte jeg aldri doktorgraden da. I stedet begynte jeg som forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning, og tenkte at vel, nå har jeg uansett en karriere.

Men etter hvert hadde Stigen også noen ferdigskrevne artikler, og dessuten lyst til å begynne å undervise.

– Så samtidig med at jeg søkte meg til daværende Høgskolen i Oslo og en førsteamanuensisstilling der, bestemte jeg meg for å samle artiklene og skrive en «kappe», altså en større innledning. Og snart kunne jeg levere inn avhandlingen.

Stipendiatstilling uaktuelt

For Arne Martin Jakobsen ved nåværende Profesjonshøgskolen, Universitetet i Nordland, var veien derimot litt mer strabasiøs.

– Når man ikke har krav på veileder, er det vanskeligere å vite hvordan man ligger an underveis. Første gangen jeg leverte, fikk jeg da også avhandlingen underkjent. Man har bare to sjanser, så om den ikke hadde blitt godkjent andre gangen, hadde det betydd mye bortkastet arbeid.

Selvfølgelig kunne han ha søkt et ordinært ph.d.-program, men da hadde han måttet gå ned 11–12 lønnstrinn, og det var uaktuelt.

– Jeg var allerede førstelektor ved Seksjon for idrettsfag og friluftsliv ved daværende Høgskolen i Bodø. Her hadde ingen doktorgrad. Skulle vi få tilgang til mer forskningsmidler, var vi avhengige av å øke kompetansen. Det var mitt viktigste motiv for å gjennomføre. I gjennomsnitt hadde jeg i løpet av disse årene 35 prosent forskningstid som jeg kunne bruke på avhandlingen. For meg personlig vet jeg ikke om det var verdt strevet, og de fire ekstra lønnstrinnene jeg fikk da jeg ble førsteamanuensis, måtte jeg kjempe for. Men for seksjonen har det vært bra, og jeg verdsetter nok også mer det med forskningsbasert undervisning nå.

Faller utenom

Psykologspesialist Eystein Victor Våpenstad søkte for en ti års tid siden på flere doktorgradsstipendier, men ble aldri innstilt som nummer én.

– Så tok jeg psykoanalyseutdanningen, som er både krevende og dyr, og da fant jeg ut at jeg måtte ha større inntekt og frihet til å kunne gjennomføre denne enn hva jeg ville fått som stipendiat.

Dessuten opplevde han at kravene til doktorgradsprosjekt hardnet til.

– Jeg var interessert i å bruke kvalitativ metode og teoretisk analyse, altså mer i retning av humaniora enn hva jeg opplevde at man søkte etter. Altfor mange steder er det den endimensjonale kvantitative forskningen som råder grunnen. I så måte er dr.philos. et demokratisk alternativ som gir muligheter man ellers ikke finner innenfor fagsystemene.

Dugnadsarbeid

I likhet med både Stigen og Jakobsen fikk Våpenstad gode kollegaer til å lese gjennom hele eller deler av avhandlingen – på fritiden.

– Man er jo utenom hele universitetssystemet, så ingen vitenskapelig ansatt kan bruke sin arbeidstid på å gi veiledning til en dr.philos. Men Universitetet i Bergen, hvor jeg leverte avhandlingen, får produksjonspoeng for doktorgradsarbeidet mitt. Sånn sett er nok ordningen litt urettferdig.

Våpenstad, som jobber som avtalespesialist med driftstilskudd i Helse Sør-Øst, er imidlertid fornøyd med å ha gjennomført:

– Det er absolutt gunstig at ordningen med dr.philos. fortsatt finnes. For meg bestod arbeidet først og fremst i å skrive en kappe og et metodekapittel til artikler jeg allerede hadde publisert. I mitt daglige virke har graden nok lite å si. Jeg kan ikke kreve høyere takster på pasientbehandlingen på grunnlag av at jeg har doktorgrad.

Dr.philos. (doctor philosophiae)

  • kalles den frie doktorgraden
  • tildeles akademikere som har kvalifisert seg til doktorgrad på egen hånd, uten formell veiledning
  • har ingen tidsnormering
  • 691 kandidater avla dr.philos. i perioden 2001–2010.
  • 5788 kandidater avla ph.d. i samme periode.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *