Er det sant at hun er hore?

(Innlegg av Eirik Brøyn i Klassekampen 12.04.2005.)

Man skal ikke være utpreget observant for å se at teatertekstene i denne forsøksrunden av DUS Den unge scenen har langt færre jentekarakterer enn guttekarakterer. Etter hvert som stykkene ble levert var dette et opplagt tema i styringsgruppa for prosjektet, som har vært forberedt på at det kunne bli bemerket. Kulturredaktøren i det feministiske magasinet Fett, Siri Lindstad, er, ikke overraskende, den første til å refse, og rent matematisk har hun selvsagt et poeng, det er færre jenteroller enn gutteroller. Den kritikken tar vi innover oss med tanke på fremtidige bestillinger. Utover tellingen er det dessverre for lavt nivå på det Lindstad presterer.Mange vil mene noe om innholdet i moderne dramatikk for ungdom og hvilke temaer som skal gjenspeiles, være seg kjønnsdebatt eller debatt rundt det flerkulturelle samfunnet og så videre. Men vi som styrer dette prosjektet har i all ydmykhet hatt én overordnet målsetting: Å stimulere produksjon av tekster og teaterforestillinger for ungdom. Det er mangelvare, det finnes knapt tilbud utover å delta i revyer og lokalspel.Men Linstad krever i tillegg at prosjektet må gjenspeile gitte problemstillinger hun selv er opptatt av, som for eksempel kjønnspolitikk. Dette gjør hun samtidig som hun dreier fokus bort fra det hun etterlyser i sine egne tolkninger av tekstene. Mye av det hun mener å savne ligger jo faktisk der. At hun ikke ser dette kan skyldes at hun på forhånd har bestemt seg for hva hun skal finne, i beste fall snubler hun.

Både i Klassekampen 22. mars og i siste nummer av Fett går hun tidvis detaljert inn i tekstene, men det er ikke enkelt å lese dramatikk fordi det ikke bare er ordene man skal forholde seg til, men også et univers som ligger rundt teksten. Det er det som er teater. Og har man ikke forstått dette grunnprinsippet, så oppstår det problemer. Det er lett å gå seg vill hvis man for eksempel tror at karakterene bare snakker sant. Kanskje de rett og slett ikke har noe som helst grep om sannheten?

I lys av dette blir det nesten komisk når Lindstad i magasinet Fett har laget seg overskriften: «En verden av horer og gitarister» når hun skal beskrive «Lilla» av Jon Fosse. Det kan være hundre grunner til at Guten i sin desperasjon kaller Jenta for hore mot slutten, men det er neppe fordi «fasiten» er at hun virkelig er ei hore. «Lilla» handler om unge mennesker som prøver å orientere seg mot en voksen tilværelse (hva nå det er i 2005), og forvirring rundt kjønnsroller, ambisjoner og evner står sentralt. At Lindstad fra sitt ståsted overser dette, er ubegripelig. Og at hun leser Jenta som passivt trøstende, og ikke aktivt drivende i starten av stykket, der Jenta pirker i familiebakgrunnen til Guten, blir nesten fordomsfullt.

Etter å ha forsøkt å plukke fra hverandre «Baikonur Kosmodrom» av Christopher Grøndahl antyder Lindstad i Klassekampen at denne teksten kanskje inneholder ironi, men hun er ikke helt sikker. Igjen er det underlig at hun ikke ser at stykket rent tematisk blant annet leker med kjønnsroller. Gutta i stykket er de mest ubehjelpelige i sine tradisjonelle roller, mens kvinnen i historien er den som utretter noe. Ja, det fører til katastrofe, som Linstad også påpeker, men det er vel ikke et mål i seg selv å bare vise jenter som lykkes?

Vi er forbi det stadiet da vi kunne tro at alt ville bli mye bedre med kvinner i posisjoner. Anna Patsjenkova er den i stykket som har ambisjoner, ikke bare for seg selv, men for hele verden. Og det går galt når hun slutter å ta menneskelige hensyn. Det er dét som er poenget, ikke at hun er kvinne. Grøndahls lek med sjangere og dermed også kjente klisjeer, synes å unnslippe Lindstad. Jo, det er nok sånn at gutta står fast i et trekantdrama i verdensrommet, som Lindstad påpeker i Klassekampen. Men det er nettopp det ironiske, for Anna er ikke der. Hun er opptatt med å utrette ting på jorda. Det er mannsrollen som blir latterliggjort av Grøndahl, mens Lindstad i sin tolkning reduserer Anna til et kjærlighetsobjekt for gutta.

Når det gjelder «Dag» av Liv Heløe, ser Lindstad at Sonja, den ene jenta i stykket, har et selvstendig prosjekt og et mål. Men også her er hun skuffet, fordi Sonja ikke lykkes med det hun har satt seg fore. Igjen må jeg spørre hva slags verden dramatikken gjenspeiler hvis den kun viser folk som lykkes? Og det er vel ikke gitt at Sonja er dømt til å tape om hun ikke når målet sitt ved første forsøk? At gutta i stykket er langt mindre vellykkede legger Lindstad liten vekt på. Presisjonsnivået er heller ikke imponerende når sitatet hun har valgt fra stykket er feil. (For det er ikke til Matti at Gunn, søsteren til Dag, sier «jeg dreper deg hvis du får med deg Dag på noe», men til Sonja).

Det siste stykket som er med i denne runden av DUS, er «Orkhons død» av Finn Iunker. Lindstad beveger seg trygt på overflaten av denne teksten, som hun betegner som «… lite dyptpløyende». Hun finner riktignok noen kvaliteter i teksten, blant annet at den ene jenterollen «gir skuespilleren noe å spille på». Men hun er kanskje skuffet over at disse barna i kloakken i Ulan Bator ikke er særlig opptatt av kjønnspolitikk?

Hun trekker likevel fram et sitat fra teksten som hun berømmer: «Man velger seg et perspektiv …», samtidig som hun beskylder teksten for å gli for fort ut av perspektiv. Det gjør dessverre ikke Lindstad. Hun er tro mot sitt perspektiv. Og det blir problemet, for hun klarer ikke å lese tekstene på noen annen måte. Å velge seg en lesemåte er i og for seg en rett hun har, men det blir litt voldsomt når hun stiller seg til dommer over noe hun ikke har tilstrekkelig greie på. Det blir dessverre for enkelt å si at «Orkhons død» først og fremst er en historie som handler om «Guttungen Orkhons korte liv og tragiske død», mens teksten kanskje prøver å belyse problemstillinger rundt roller, opphav og identitet i en stadig mer globalisert verden, der grepet med teatret i teatret ikke er et hovedpoeng, men et virkemiddel. Og det er vel også et poeng i teksten at ting ikke er slik de synes å være ved første øyekast.

Gruppene er nå i ferd med å avslutte sine prosesser, og ungdommene har så langt uttrykt glede over å få jobbe med tekstene. Det viktigste er at de finner sine versjoner, og at de har flere lag å lete i når de skal lage teater av dette. For like så sentralt som tekstene i dette prosjektet, står prosessen som ungdommene har med tekstene. Av de 29 forestillingene som det utrolig nok ligger an til å bli, så vil det være versjoner der alle i «Lilla» er jenter, og alle i «Orkhons død» spilles av jenter. Og der Dag, i «Dag» av Liv Heløe, er den eneste gutten i en jentegjeng som har inntatt parkhuset i barneparken. Og jeg har allerede sett hvor spennende det har vært for ungdommene på de regionale festivalene både å presentere og se ulike varianter av det samme stykket. Dette er i seg selv perspektivutvidende da de oppdager at det ikke finnes absolutte sannheter eller tolkninger, men at den ene lesemåten kan fungere like bra som den andre.
Men for all del, dette er en forsøksrunde, og DUS har forbedringspotensial. Målet er selvsagt å trekke lærdom av denne runden hvis prosjektet skal rulle videre, derfor er det velkomment at Lindstad reiser debatt. Selv om det er tidlig å oppsummere mens første runde fremdeles er i gang, kan vi allerede se flere ting vi vil gjøre annerledes ved neste anledning.

Da prosjektet i denne runden var sikret finansiering etter behandling i Kulturrådet, og undertegnede var engasjert som prosjektleder, var det bare fem måneder før ferdige tekster måtte leveres hvis tempoplanen med å få tekstene ut til gruppene før ungdommene dro på sommerferie i fjor skulle holde. Det var altså svært dårlig tid for de skrivende til å sette seg skikkelig inn i landskapet ungdomsteatergruppene danner.

Dette gjør vi gjerne annerledes ved en ny runde. Derfor har vi allerede levert en søknad til Norsk kulturråd i håp om å kunne få dramatikere for neste runde på plass til den nasjonale festivalen på Det Norske Teatret 26. mai i år. Der vil de kunne se et utvalg av forestillingene fra hele landet, og det vil være en god anledning til å møte ungdommene, snakke med dem og la seg inspirere av dem. Kanskje det kunne bli kreative dialoger, som ikke er sentralstyrte, men selvstyrte. For vår erfaring er at de fleste gruppene nå har fått blod på tann og er klare for nye tekstlige utfordringer. Faktisk er det sånn at ingen av de fire gruppene i Nordland ville ha eksistert uten DUS, det samme gjelder to av de fire gruppene i Møre og Romsdal og tre av de seks gruppene i Oslo. Så noe må tekstene i DUS ha gitt dem, siden de har holdt ut med dem i trekvart år. Så kan vi bare håpe at vi finner frem til mindre gammeldagse dramatikere enn Finn Iunker (som har vært betraktet som så moderne at han inntil nå ikke er spilt i Norge), og at prosjektet vil evne å møte samtiden. For det er faktisk et viktig mål.
Eirik Brøyn er leder for teaterprosjektet DUS som skal utvikle ny dramatikk for ungdom, som spilles av ungdom. Prosjektet er finansiert av Norsk Kulturråd. Ideen er å få våre beste dramatikere til å skrive tekster for aldersgruppen 13-19 år.

LagreLagre

LagreLagre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *