Forelsket i Dollie

Selvfølgelig skulle jeg også gå mine egne veier, akkurat som Ingrid og Benedicte.

Hvem er jeg som ikke stiller krav, men lever livet som en dråpe i et hav?
(Være eller ikke være. Første akt. 1980)

Ja, hvem er jeg, spurte jeg meg. Året var 1980, jeg var ni år gammel og hadde nettopp hørt duoen Dollies debutplate. Jeg satt med LP-omslaget i hånda, leste sangtekstene om og om igjen, og stirret på bildet av de to 16-åringene Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov. Og jeg tror jeg allerede da visste at etter dette ville ingenting bli helt det samme.

Være eller ikke være, vise at jeg kan bestå,
føle at jeg står litt sterkere, at jeg kan klare det jeg må.
Fjerne meg fra myten om å være liten, dum og snill.
Bli selvstendig, være den jeg vil.
(Være eller ikke være. Første akt. 1980.)

Det var hos min fem år eldre kusine jeg første gang hørte Første akt. Hjemme hos oss hadde vi ikke platespiller, men mor hadde noen måneder før meldt broren min og meg inn i en postordreklubb der vi fikk velge en kassett hver måned, annenhver gang. Slik ble Første akt og siden Dollies dagbok (1981) og Rampelys (1982) mine første voksenkassetter.

Du kjøpte hennes kjærlighet, men du husker knapt hva piken het.
En natt med henne var nok for deg, dagen derpå ble hun slengt i vei.
Men skal du ikke snart forstå, det er pappas status du lever på.
Hvem sier at du har krav på alt, hva har du noen gang selv betalt?
(Sov søtt, lille mann. Første akt. 1980.)

Når jeg nå hører disse låtene om igjen, kjenner jeg lukten av dyne, fornemmelsen av stille nattemørke, dempet musikk fra kassettspilleren så ikke broren min på rommet ved siden av skulle våkne, følelsen av å være alene med noe jeg helt ikke klarte å gripe, men heller ikke klarte å slippe. Jeg var forelska for første gang, så forelska jeg aldri har vært noen gang senere, så forelska at det til tider var bare vondt.

På livets scene
vil teppet gå ned
først da vil du se
deg selv som kulisse et sted.
(Som i et skuespill. Første akt. 1980.)

Dollie hadde tekster jeg aldri hadde hørt før, enda jeg allerede i flere år hadde vært en ivrig lytter av både Ti i skuddet og Norsktoppen. De sang om en verden jeg visste jeg snart skulle inn i, om bortskjemte pappagutter, intrigemakeri, latterlige nyforelskede, overbeskyttende fedre, tåpelig ukebladromantikk og fester som varte så lenge at man kom for seint til fysikktimen dagen etter. ("Fysikktime", et enormt voksent ord for en som ennå befant seg på o-fagstadiet...) De var suverene, veslevoksne som faen, fulle av forakt for alle de falske og selvsentrerte menneskene der ute. Jeg blir hjemme i kveld, jeg hopper av en liten stund, hjemme i kveld, å dilte med er tull i grunn, sang Ingrid, og jeg gledet meg til jeg ble så gammel at jeg også kunne hoppe av alt dette jeg ennå ikke hadde hoppet på, for jeg var helt enig i at det var tull i grunn å dilte med. Jeg skulle også gå mine egne veier, akkurat som Ingrid og Benedicte.

Det var en gang en prins som vekket Snehvit med et varsomt kyss.
Det blir sagt at de reiste rett til Lykkeland i stjernedryss.
Jeg må le! Prinsen var pappagutt - en håpløs bortskjemt fyr.
Jeg må le! Hun fikk en haug med unger, jobbet som et dyr.
Vi er blitt lurt! Prinsen var hustyrann - en bortskjemt håpløs fyr.
Vi er blitt lurt! Hun fikk et helvete og alt gikk over styr.
(Det var en gang. Første akt. 1980.)

Da vi ble ti, fikk vi begynne å ha klassefester hjemme hos de av oss som var så heldige at vi hadde kjellerstue. Dollies musikk ble aldri spilt, enda de fleste jentene i klassen hadde platene deres. I stedet gikk det i Dire Straits, Electric Light Orchestra, Roxy Music og Supertramp. Å høre på norsk musikk var teit. Å høre på norsk musikk av og med kvinnelige artister var enda teitere.

Blackmailer
nå truer du med makt.
Blackmailer
med alt det jeg har sagt.
Men jeg kommer aldri mer tilbake til deg.
Så fri meg.
(Blackmailer. Første akt. 1980.)

Jeg skrev brev etter brev til dem, på mitt fineste Holly Hobbie-brevpapir. Jeg ringte dem i tide og utide, for de var ennå så unge at de bodde hjemme, og på et eller annet vis hadde jeg funnet ut hva foreldrene het. Arme stakkarer, tenker jeg nå i ettertid, jeg var jo sikkert ikke den eneste som holdt på sånn. Og når jeg omsider hadde dem i andre enden av røret, mistet jeg som regel munn og mæle.
Men jeg fikk svar, blant annet et hyggelig brev fra Benedicte, som hadde tatt seg tid til å lese en av mine fjortensiders korrespondanser til henne og som etter beste evne svarte på alle spørsmål og funderinger jeg hadde. Det brevet tvinges jeg med jevne mellomrom til å lese høyt fra på vorspiel, til stor jubel fra alle mine jevngamle venninner som også hadde et crush på enten Benedicte eller Ingrid eller begge to tidlig på 80-tallet, men som ikke har turt å innrømme det før.

Født på første side i et ukeblad.
Det aller første møtet med et kamera.
Kan ikke selv få sagt noenting.
Skal bare stå på utstilling.
I søkelyset hvert sekund.
Oppmerksomhet fra første stund.
Ville du det lille pike?
Du fikk ikke lov til å velge selv.
(Lille pike. Dollies dagbok. 1981.)

Når leste du sist en oppvekstroman om en jente og hennes musikalske helter? Når leste du sist en oppvekstroman om en gutt uten musikalske referanser?
Kan du tenke deg et publikum som gir deg mindre faglig kred som musiker enn jenter i prepubertal alder? Finnes det en verre skjebne for en artist enn å havne på en Hits for Kids-samleplate?

For i livets harde skole
trengs matrosdress, aldri kjole.
Ser det stadig vekk på TV
at en sønn gir lønn for strevet.
(Gutt eller pike. Rampelys. 1982.)

Jeg ser på mine egne tantebarn og lurer på hvem som skal få bli deres første musikalske forbilder. Blir de like heldige som meg og mine venninner, som fant to selvsikre, rappkjefta og reflekterte 16-åringer å forelske oss i?

(Fett 2/06)