Hinderløperne

Én ting er å komme seg opp trappene. Noe helt annet er å finne seg en plass i akademia. Barrierene er mange for funksjonshemmede som vil bli forskere.

− Jeg tipper at du la dine utdanningsplaner på egen hånd, ikke sant? Du fant ut hva du hadde lyst til, og så gjorde du det? Sånn kan man sjelden gjøre når man er funksjonshemmet. Da skal man forholde seg til en komplisert totalpakke med mange mennesker involvert, hvor man skal finne på noe som alle kan være enige om. Og man skal ikke gjøre ting for vanskelig, som for eksempel å se for seg en akademisk karriere.

Halvor Hanisch er ifølge seg selv den vellykkete CP-fyren. Ikke bare har han dame og to unger. Han har tatt hovedfag både i litteraturvitenskap og sosiologi, og er i dag stipendiat ved Høgskolen i Oslo. Her forsker han på hvilke fremtidsbilder som gis funksjonshemmede.

− Men når jeg møter folk jeg hang med i ungdomsårene som også har cerebral parese, er jeg ofte den eneste som har dame, og gjerne den eneste som har jobb. Da føles det ikke alltid riktig å flagge budskapet om å tenke på en akademisk karriere.

Tar mindre utdanning

Trapper og trange dører. Forelesningssaler med dårlig akustikk og manglende tilgang til faglitteratur i blindeskrift. Det er gjerne praktiske hindringer man tenker på når funksjonshemmedes vilkår i akademia diskuteres.

Men kanskje er det vel så gjerne sosiale og kulturelle barrierer som er utfordringen? Forskning viser at det er klare forskjeller i utdanningsnivå mellom de som har funksjonshemninger, og de som ikke har det. Kategorien «funksjonshemmede» er selvfølgelig en ytterst mangslungen kategori. For det første varierer det hvem som puttes i en slik bås, hvorvidt det også inkluderer for eksempel dyslektikere og folk med psykiske lidelser som for eksempel angst. For det andre vil utfordringene for en blind person være andre enn for en døv, som igjen vil ha andre utfordringer enn en rullestolbruker. Uansett: Uføreandelen øker for yngre funksjonshemmede.

Tynget av nøkternhet

− Det eksisterer en holdning om at det ikke er noen vits i at funksjonshemmede tar utdannelse, for de får ikke jobb likevel. Man skulle jo tro at folk med fysiske funksjonsnedsettelser ville betone teoretiske studier mye mer enn andre, og at de tok mer utdannelse enn gjennomsnittet. Men det er altså ikke tilfellet, og det til tross for at staten faktisk betaler oss for å studere i form av yrkesrettet attføring, sier Hanisch.

At det er slik, mener han skyldes flere forhold. For det første krever det å studere en del praktisk tilrettelegging. For det andre, men også som et resultat av det første forholdet, butter akademiske ambisjoner mot nøkternhetstankegangen som råder i hele apparatet rundt funksjonshemmede.

− Innenfor dette feltet er det vanlig at apparatet rundt deg spør: Hva er realistisk å få til, i denne litt triste situasjonen vi er i? Det oppmuntrer ikke akkurat til grandiose karriereplaner. Det burde jo være slik at om du har et funksjonshemmet barn, blir du enda mer opptatt av at ungen skal få en god utdannelse. Det er jo sånn veldig mange med ikke-vestlig bakgrunn tenker. Har du et stigma mot deg, kan utdanningssystemet være et verktøy til å kompensere for stigmaet. Men når det gjelder funksjonshemmede, er man mest opptatt av at de skal klare seg i hverdagen.

I sitt rette element

Atle Møen er førsteamanuensis i sosiologi ved Universitetet i Bergen. Han har en muskelsykdom som setter begrensninger og blant annet gjør ham avhengig av elektrisk rullestol.

I likhet med Halvor Hanisch er han et unntak i statistikken.

− Alt annet enn et akademisk liv hadde vært nokså meningsløst for meg. Det å lese og studere så jeg på som de høyeste verdiene da jeg var ung. Her ved universitetet er jeg i mitt rette element, både når det gjelder hva jeg vil i livet, og ut fra de fysiske forutsetningene jeg har. Det er fleksible arbeidstider, og arbeidet mitt består for det meste av prating, lesing og skriving. Det å skrive går riktignok litt seinere for meg enn for andre, men jeg klarer jo å holde koken, sier Møen. Hans faglige interesser favner modernitet og globalisering, velferd og politikk, samt klasse og ulikhet.

Krever sin rett

De teknologiske hjelpemidlene blir stadig bedre. Funksjonshemmedes rettigheter blir stadig mer omfattende, selv om mange vil påpeke at det fortsatt er langt mellom teori og praksis.

Studentavisen Universitas i Oslo melder at Funksjonshemmedes Fellesorganisasjons (FFO) rettighetssenter opplever rekordmange henvendelser fra studenter om mangel på tilrettelegging og de økonomiske belastningene dette medfører. FFO velger å tolke økningen i henvendelser som et uttrykk for at stadig flere funksjonshemmede studenter vet hvilke rettigheter de har.

− Det har vært perioder hvor jeg har hatt problemer med tilgjengeligheten på universitetet, forteller Atle Møen.

− Tidligere var Sosiologisk institutt i 3. etasje borte i Hans Holmboes gate, og da var det flere år hvor jeg ikke kom inn dit. Men da instituttet flyttet hit til Rosenbergs gate, og jeg fikk kontor her, ble det bygget bruer mellom etasjene. Nå er de tre bygningene som ligger på rekke her, knyttet sammen til ett kompleks, til glede for alle, ikke bare meg. Det kostet mye å bygge bruene, men samtidig så nok universitetets eiendomsavdeling at det økte verdien av bygningsmassen.

Men selv om han har banet vei rent fysisk, har Atle Møen ingen opplevelse av at han har vist vei for andre funksjonshemmede.

− Jeg vet knapt om noen andre her ved universitetet.

Svikter de andre

Hvorfor er det slik? Hvorfor finner vi bare en her og en der når vi begynner å lete etter folk med funksjonsnedsettelse i akademia, både blant studentene og forskerne?

Lars Grue tror på både push- og pull-forklaringer til at unge funksjonshemmede i mindre grad tar utdannelse enn sine jevnaldrende. Han er forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (Nova).

− På den ene siden er det nok en del saksbehandlere i Nav som spør om det ikke er like greit at du peiler deg mot en uføretrygd. Du blir sluset inn i et system hvor både du og omgivelsene innretter deg mot et liv som trygdet. Det blir så mye styr av det om du ønsker å ta utdanning. Samtidig kan det nesten oppleves som om du svikter dine medfunksjonshemmede om du sier at du vil noe annet enn å ta imot de godene som har blitt kjempet frem for deg.

HiO-stipendiat Halvor Hanisch er inne på noe av det samme når han peker på at miljø og fellesskap rundt funksjonshemninger gjerne bygger på premissene til de som sliter mest.

− De «flinkeste» eller minst funksjonshemmete må tilpasse seg hvordan de fleste har det, i solidaritet. Da er det veldig vanskelig å gjøre jobb, utdanning og karriere til et hovedfokus for den enkelte.

Presses til uføretrygd

Halgeir Holthe er en av dem som har måttet kjempe mot systemet for å få lov til å jobbe. Han mistet synet kort tid etter at han hadde avlagt hovedfag på begynnelsen av 1980-tallet. I dag er han samfunnsforsker ved Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin i Tromsø. Her jobber han med å utvikle nettbaserte tjenester og støttesystemer for hjemmeværende pasienter, slik at mulighetene deres for å forbli i eget hjem forlenges.

− Trygdepresset fra Nav er sterkt, og folk blir anbefalt å søke uføretrygd hvis de har en alvorlig synshemning. Det å uføretrygde seg er rett og slett en forutsetning for å få gjort noe med studielånet. Men selv berget jeg meg så vidt, til tross for mange år med løse engasjementer og en betalingsevne deretter, sier Holthe.

Han betegner det å være blind først og fremst som upraktisk.

− Det finnes atskillig verre ting som kan skje enn å bli synshemmet. Selvfølgelig blir man hemmet når det gjelder fysisk bevegelighet og informasjonstilgang. Men dette er ting som det langt på vei er mulig å kompensere for, ved å ta i bruk ulike teknologiske hjelpemidler, lesehjelp og transportordninger. Takket være en sjenerøs velferdsstat som yter kompensatoriske tiltak, er det dermed mulig å klare seg som blind på arbeidsmarkedet.

Manglende forventninger

Så langt har ingen døve tatt doktorgrad i Norge. Hilde Haualand kommer trolig til å bli en av de første. Hun er sosialantropolog og stipendiat ved Fafo i Oslo der hun forsker blant annet på etableringen av tolketjeneste via bildetelefon.

− Det er jo ikke det at jeg er smartere enn andre døve før meg. Men tidligere var det ikke forventninger til at døve skulle ta høyere utdannelse, og det var mangel på tegnspråktolker. Tradisjonelt har undervisningen ved døveskolene vært for dårlig til at folk har hatt tilstrekkelig studiekompetanse. Man har ikke tatt utgangspunkt i at hørselshemmede lærer mest effektivt på tegnspråk. I gammel tradisjonell skole skulle elevene lære seg byene i Belgia, ikke sant? Men på døveskolene var det viktigste å lære seg uttalen av byene i Belgia.

I selve forskningsarbeidet spiller det mindre rolle at hun er døv, forteller Haualand. Likevel kan hverdagen i akademia være ganske strevsom. Man blir så sosialt isolert.

− Jeg måtte ta en time out fra forskningen i halvannet år, og jobbet som journalist i Døves Media. Det ble rett og slett for ensomt, for lite kaffeprat og småsnakking når alle andre er hørende og ikke kan tegnspråk. Det blir lett til at man blir sittende inne på kontoret med sine egne ting. Men jeg kom etter hvert tilbake til akademia, for det er tross alt forsker jeg vil være. Jeg har en ordning nå med tolketjeneste her tre–fire timer mandag til torsdag, så da forsøker jeg å få lagt møter til de timene, og å få gjort unna telefoner og slikt.

Akademikerbarn

Mangel på tolker var et problem da hun begynte på universitetet på begynnelsen av 1990-tallet.

− Dette har blitt mye bedre, nå når vi har fått en tolketjeneste hos Nav. Men jeg kan ikke bruke hvilken som helst tolk i akademisk sammenheng. Det må være en som ikke tolker Max Weber til «maks feber». Vedkommende behøver ikke nødvendigvis forstå ethvert faguttrykk, men de må kjenne akademisk sjargong. Så når jeg foreleser eller er på doktorgradskurs, bruker jeg helst noen utvalgte tolker som har bakgrunn fra akademia. To av dem bor i Trondheim og må flys ned hit når det er behov for dem.

Tanken på at hun ikke skulle kunne studere og gjøre en akademisk karriere fordi hun er døv, hadde imidlertid aldri streifet Hilde Haualand.

− Hele familien min er jo akademikere.

Arvelig belastning er da kanskje også den viktigste fellesnevneren for folk med funksjonsnedsettelser som finner seg en plass i akademia. I likhet med Hilde Haualand har både UiB-forskeren Atle Møen og HiO-stipendiaten Halvor Hanisch vokst opp i familier der foreldrene hadde høyere utdannelse.

− Det er vanskelig for foreldre å si til barna sine at den jobben jeg gjør, kan ikke du gjøre. Dessuten var akademia en verden foreldrene mine allerede kjente. Dermed var det lettere for dem å støtte meg da jeg begynte på hovedfag nummer to for å kunne fortsette å være i den akademiske businessen, sier Hanisch.

Under ulike instanser

For støtte må til, både mentalt og praktisk, skal det gå. Og gå gjør det på ingen måte alltid.

− Å komme inn på og gjennomføre en akademisk utdannelse er ikke nødvendigvis så vanskelig i seg selv. Det er det å få orden på alt rundt. Jeg tror funksjonshemmede kan ha det veldig bra så lenge de bor i kommunen de har vokst opp i, der hjelpeapparatet kjenner dem. Problemene oppstår ofte idet man flytter ut av hjemkommunen, for eksempel for å studere. Da skal det tilpasset bolig til, man skal ha et transporttilbud og slike ting. Og alt dette ligger inn under ulike instanser som skal koordineres, påpeker Lars Grue.

Enda verre er det om man har ambisjoner om å bevege seg utenfor landets grenser, på konferanser, utvekslingsprogrammer eller opphold som gjesteforsker. Bare det å få med seg en elektrisk rullestol ut av landet krever en søknad til Nav. Personlig assistanse må man stort sett ordne og betale selv.

− Det stilles stadig større krav til forskerspirer om at man skal være mobil, internasjonal og fleksibel. Tenk bare på forslaget fra Universitetet i Oslo om at de ikke skal tilsette egne studenter i rekrutteringsstillinger. Det forutsetter jo at du flytter på deg, noe som krever helt nye rammer for dagliglivet. Da er det ikke så lett, konkluderer Halvor Hanisch.

(Denne artikkelen ble først publisert i Forskerforum 6/10.)

Med påholden penn

Stadig flere tidsskrifter vil ha artikler etter en helt bestemt mal. Hva gjør det med forskeren som forfatter?

En gang på 1970-tallet skjedde det en liten sensasjon innen naturvitenskapen. Det var i en artikkel i Physical Review Letters, fysikkens viktigste tidsskrift.

– Artikkelforfatteren skrev «Jeg har observert at …»! Alle så og kommenterte det. Det heter jo «Vi har observert at …»!

Kristian Fossheim er professor emeritus i fysikk ved NTNU. Han smiler når han forteller om denne rystende hendelsen, der forskeren tok i bruk pronomenet for første person entall og dermed ubeskjedent skrev seg selv inn i artikkelen.

Og jo da, det kom noen flere fysikkartikler utover på 1970- og 1980-tallet der forfatteren skrev «jeg».

– Men nå tror jeg det er mindre av det igjen, sier Fossheim.

Et tydeligere «jeg»

I fransk vitenskapelig litteratur skal det inntil nylig bare ha vært de eldste vitenskapsmennene som fikk lov til å skrive «jeg» i teksten. De yngre mennene – og selvsagt kvinnene – måtte ikke finne på å bruke dette ordet. Det ble ansett som ufint.

Også i Norge har man sett skeivt på slike former for posisjonering av forskeren i vitenskapelige tekster.

Men verden er i endring, og med det forsker-jeg’ets posisjon. Norsk akademia er ikke lenger en intellektuell elites høyborg, samtidig som synet på vitenskap har endret seg. Det gir seg utslag også i det akademiske språket.

– Jeg mener å se en endring over mange år nå. Man er blitt mer villig til å åpne for forskerens «jeg» i den vitenskapelige teksten, også innenfor naturvitenskapene. Det henger nok sammen med et endret syn på kunnskap og vitenskap som noe objektivt, sier Torlaug Løkensgard Hoel. Hun er professor i norskdidaktikk ved NTNU, har gitt ut en rekke bøker om nettopp det å skrive, og holder jevnlig skrivekurs for forskere.

Hun tror mange skribenter opplever det som en befrielse når de får uttrykke seg på en ledigere måte, i form av et «jeg».

– Denne tradisjonen der man gjør bruk av et passivt og upersonlig subjekt, medfører ofte en veldig stiv og krøkkete uttrykksmåte. «Det vil diskuteres» og «det vil argumenteres» i stedet for «jeg vil vise» eller «i dette kapitlet drøfter jeg».

– Men samtidig gjør man seg kanskje mer sårbar med et «jeg»?

– Ja, det er godt mulig mange opplever at det ligger en beskyttelse i det upersonlige, sier Hoel.

Smittsom standardisering

Paradoksalt nok møtes et tydeligere forsker-jeg imidlertid av en stadig strengere mal for hvordan artikler skal skrives. På den ene siden får man altså lov til å være mer til stede i teksten som det individet man er. På den andre siden forventes det at man skriver tekster som er forsvinnende like tekstene alle andre skriver. De fleste vitenskapelige tidsskrifter krever i dag at artikler er strukturert etter IMRAD-modellen – «Introduction, Methods, Results and Discussion».

– Du ser det i internasjonale tidsskrifter, både innenfor humaniora og samfunnsvitenskap. Det er en tendens til at det blir en internasjonalisert standardmal både på det vitenskapelige språket, måten artikkelen disponeres på, og hvordan det argumenteres. Modellen for malen ser ut til å være hentet fra enten naturvitenskap eller deler av samfunnsvitenskapen, sier Wencke Mühleisen. Hun er førsteamanuensis ved Institutt for medie-, kultur- og samfunnsfag ved Universitetet i Stavanger.

Torlaug Løkensgard Hoel kan bekrefte Mühleisens observasjoner.

– Forskning viser at IMRAD-strukturen har spredt seg til fagområder der vi for tretti år siden knapt kjente til modellen. Da tenker jeg først og fremst på humanistiske fag, sier Hoel.

Det å skulle skrive etter en slik mal har både sine fordeler og ulemper, mener hun.

– På den ene siden er det veldig godt å ha en ferdig struktur. Da slipper man unna uendelig mye ekstraarbeid for å finne formen, slik man må for eksempel i et essay. Men samtidig kan IMRAD-modellen virke låsende og avgrensende, ikke bare når det gjelder strukturen, men også når det gjelder hvilken plass forfatteren kan ha. Dessuten er det mye forskning og mange forskertekster som ikke lar seg plassere innenfor en rigid IMRAD-modell. Det kan være tilfellet om man for eksempel skriver en oversiktsartikkel over forskningen på et felt, eller en analyse av et verk, sier Hoel.

Akademiske limericker

Wencke Mühleisen frykter at mangfoldet i språk, stil, argumentasjon og disposisjon skal skrumpe inn.

– Det er først og fremst et problem innenfor humanistiske fag, men også innen samfunnsfagene. Slik får vi fattigere analyser og dårligere kunnskapsproduksjon.

Merete Morken Andersen har også motforestillinger mot den standardiseringen som finner sted.

– IMRAD-sjangeren er veldig ny. Men når jeg holder kurs for akademikere, forholder de seg til den som om det står i Bibelen. Det fantes jo en tid da man kunne skrive sin doktoravhandling på vers!

Morken Andersen er selv litteraturviter, prisbelønnet skjønnlitterær forfatter, tidligere forlagsredaktør og nå skrivelærer ved Høgskolen i Vestfold. Hun har holdt en rekke skrivekurs for akademikere og kom i 2008 med den sju hundre sider lange Skriveboka, som tar for seg skjønnlitterær skriving, fagskriving og terapeutisk skriving.

Hun sammenligner IMRAD-strukturerte artikler med limericker.

– Du skal gjøre akkurat det og det. Og det er ikke nødvendigvis noe feil med en slik modell. Det kan ligge stor glede i å få til en god limerick. Men det er veldig mange ting du ikke får sagt innenfor den sjangeren, og jeg synes det er viktig med en bevissthet rundt hvordan formen fungerer som et filter, hvordan den siler ut hva du kan få sagt.

Mager form

Fordelen med en artikkel skrevet på IMRAD-struktur er at leseren lett kan skanne gjennom og raskt trekke ut essensen, påpeker hun.

– Men en så mager og ferdigtygd form som IMRAD-modellen kan gjøre det vanskeligere hvis målet er dannelse, det å virkelig forstå noe og bli en fagperson som får grep om faget sitt slik at man kan bruke faget til å tenke selv.

Nettopp det at man evner å vise at man kan tenke selv, er noe Mühleisen gjerne skulle sett mer av i vitenskapelige tekster.

– Det som også ofte skjer i analyser, er at man setter inn noen teoretiske begreper i begynnelsen av artikkelen i noen få setninger. Deretter følger analysen. Men merkelig nok brukes ikke teorien til å tenke i analysen, enda det vel er det teorier kan brukes til? Slik ender man opp med en proklamering av en teori eller et teoretisk ståsted, uten at denne teorien verken blir problematisert eller brukt til å åpne opp det som skal analyseres. Det er når du pakker ut de teoretiske påstandene overfor et konkret materiale, at du begynner å tenke selv.

– Man kan holde seg på et høyt plan der man ikke tar risikoer?

– Ja, man får andre til å tenke og snakke for seg på en innforstått, abstrakt og ofte ufordøyd måte. Man bruker teoretikerne som en slags livsforsikring. Men målet må jo være å tenke med teoretikerne – å gå inn i en samtale med teoretiske perspektiver og utvikle en egen dialogisk tenkning?

Merete Morken Andersen forteller at mye av tiden på skrivekursene hun holder, går med til å hjelpe folk til å være dårlige.

– Man kommer ofte med en tanke om at først må man kunne alt, så må man vite akkurat hva man skal si, og kan man skrive det ned, sier hun, og får følge av Torlaug Løkensgard Hoel:

– For de aller fleste akademikere tror jeg det å skrive er et strev. Da ser jeg bort fra disse gylne øyeblikkene når alt plutselig kommer av seg selv. Tanken må som regel skrives fram. Den ligger sjelden klar. Språket blir rett og slett tankens verktøy.

Må knekke en kode

En som har bred skriveerfaring, er Beret Bråten. Hun er doktorgradsstipendiat i statsvitenskap ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning i Oslo. Bak seg har hun mange år som journalist, med forskningsformidling som ett av spesialfeltene.

– Skrivetreningen jeg har fra før, er selvfølgelig til stor hjelp. Jeg sitter aldri en hel time uten å få ned en halv setning en gang, slik jeg hører enkelte forskerkollegaer fortelle. Utfordringen min er derimot å finne en form som fungerer når jeg henvender meg til det noe smalere faglige publikumet jeg skriver for nå. Målet med tekstene mine er ikke lenger nødvendigvis at flest mulig skal forstå. Poenget er derimot å skrive for en krets som har sine faguttrykk og måter å formulere seg på. Den koden føler jeg ikke at jeg har knekket ennå.

Skrivende studenter

Dagens studenter skriver imidlertid langt mer enn hva tilfellet var for bare ti–tjue år siden.

– Det blir både skrevet mer, for flere formål og innenfor en større sjangerbredde i dag enn tidligere på bachelor- og masternivå. Logg og refleksjonsnotater er teksttyper som har kommet inn nå, forteller Torlaug Løkensgard Hoel.

Men samtidig skal alt skje så fort og galt i dag, sukker Merete Morken Andersen.

– Ja, man har en helt annen forståelse for skriveprosessen i dag, og studentene får mer hjelp enn tidligere. Det er bra. Men samtidig er det et veldig press på å skulle få studentene fort gjennom systemet, og kravene som stilles til både studenter og undervisningspersonale, innebærer en større ensretting. Du skal skrive deg dit hvor pengene er, og der pengene er, er det en forskningstradisjon, og den har en bestemt formel. I veldig mange fag vil det nå si IMRAD-formelen, konstaterer Andersen.

Stammespråk og nye briller

Alle fag har sin terminologi og perspektiver som man må beherske om den faglige dialogen skal bli konstruktiv. For mange handler det å lære seg å skrive akademisk om å tilegne seg et stammespråk.

Men Beret Bråten er også opptatt av å lete etter de nye måtene å si ting på.

– Det er viktig blant annet å lage gode begreper som du bruker i teksten din, og som sitter igjen i hodet på leseren etterpå. Ta uttrykket «en myr av velvilje» som statsviterne Hege Skjeie og Mari Teigen gjør bruk av i Maktutredningsboken Menn imellom. Det uttrykket beskriver hvorfor det ikke nødvendigvis gjøres så mye for å få til likestilling, selv om dette er noe alle er for. Ved hjelp av dette begrepet klarer de på en god måte å formidle noe som er ganske komplekst. Målet må være å lage et begrep som både er hverdagslig og samtidig presist nok at det dekker funnene dine i analysen. Da har du gjort deg selv en dobbel tjeneste. Det bidrar til å løfte analysen, og i neste omgang gjør det det lettere å formidle forskningen din.

Merete Morken Andersen understreker betydningen av å ha tilgang til et rikt språk.

– Blir språket magert, blir også erfaringsverdenen mager. Når du finner et nytt ord, får du nye briller å se verden gjennom.

Leter etter nøklene

Fysikkprofessor Kristian Fossheim er opptatt av nettopp formidling, og han bruker mye tid på å lete etter de riktige ordene når han skal formidle sitt fag til et bredere publikum. I 2003 fikk han Allforskprisen for dette arbeidet, og han har også fått Sogn og Fjordane fylkes målpris.

Det handler ifølge ham om å finne den lille nøkkelen som plutselig åpner opp for leseren eller tilhøreren.

– Det er skattebetalerne som til syvende og sist skal betale for forskningen, og de bør ha krav på at vi prøver å forklare.

Talene som holdes ved ulike prisutdelinger, er gjerne en anledning til å skulle dekode forskningen.

− Vi hadde en prisutdeling i fysikk her, der det var krevende å skulle popularisere begrunnelsen. Men alle kjenner til magnetisme, ikke sant? Og så har vi superledere, det vil si materiale som leder strøm uten motstand. Teorien sier at superledere og magnetisme ikke kan sameksistere. Men nå har det kommet nye materialer som er mer kompliserte, og dermed var det en som hadde studert hvordan disse to faktisk kunne sameksistere. Da tok jeg i bruk uttrykket «et umulig ekteskap», og beskrev de to elementene som to som man aldri ville ha trodd kunne leve sammen, som om en heterofil og en homofil skulle ha giftet seg. Det prisverdige ved forskningen var derfor at forskeren hadde vist at dette umulige ekteskapet likevel kunne fungere.

(Først publisert i Forskerforum 5/10.)

LagreLagre