Kategoriarkiv: Dokumentasjon og formidling

Lite skeivt i dataspill

Enkelte dataspill gir deg muligheten til å ta i bruk homofile karakterer, men også til å velge vekk de samme karakterene. Hvor blir det av mangfoldet da? spør spillforsker.

(Denne saken ble først publisert hos Kilden 07.06.2016.)

– Om du utvikler et spill der homoseksualitet kan velges – eller velges bort – tar du som spillselskap den veien med minst mulig motstand. Økonomisk får du i både pose og sekk. Du når fram til mainstreampublikummet, men kan også henvende deg til et alternativt miljø. Dette byr på unike representasjonsløsninger og -tilnærminger – Om du utvikler et spill der homoseksualitet kan velges – eller velges bort – tar du som spillselskap den veien med minst mulig motstand. Økonomisk får du i både pose og sekk. Du når fram til mainstreampublikummet, men kan også henvende deg til et alternativt miljø. Dette byr på unike representasjonsløsninger og -tilnærminger, men samtidig også noen spesielle utfordringer, sier Kim Johansen Østby.

Han er stipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Nå er han i ferd med å avslutte doktoravhandlingen sin om representasjoner av homoseksualitet og kjønn i vestlige dataspill.

– Jeg ser på hvordan spillene i seg selv legger opp til ulike historier, hva slags normer som uttrykkes, hva slags karakterer og storylines som finnes tilgjengelig, og hvordan spilleren kan interagere med disse.

«Jeg finnes ikke»

Dataspillkulturen er veldig heteronormativ, og homoseksualitet er noe slike spill i all hovedsak har holdt seg unna. Men nå kan man se noen spede forsøk på å vise en bredere representasjon, forteller Østby., men samtidig også noen spesielle utfordringer, sier Kim Johansen Østby.

I 2014 publiserte den svenske organisasjonen RFSL (Riksförbundet för homosexuellas, bisexuellas, transpersoners och queeras rättigheter) en rapport de hadde utarbeidet sammen med Sverok – Spelhobbyförbundet. Her intervjuet de 80 unge homofile, lesbiske, bifile og transkjønnete i alderen 18–34 år om deres erfaringer med tv- og dataspill.

– Den kunne kort oppsummeres i setningen: «Jeg finnes ikke.» For disse unge var spilling en overveiende negativ opplevelse i den forstand at de i liten grad kunne identifisere seg med karakterene og historiene i spillene, sier Østby.

Homofile, lesbiske og transpersoner regnes på en måte ikke som et gamer-marked.

– Samtidig er det lite skeiv aktivisme rundt dataspill, og den har i liten grad fått en plass i den skeive kulturen.

Homofili kan velges bort

Adrienne Shaws forskning er en viktig referanse for Østby. Shaw er medieforsker ved Temple University i USA og har blant annet gitt ut boken Gaming at the Edge. Sexuality and Gender at the Margins of Gamer Culture.

– Shaw peker på forskjellen mellom det hun kaller «mangfold» og det hun kaller «estetisk pluralisme». Hun bruker spillet Indigo Prophecy (Fahrenheit) som eksempel. Her er naboen til en av karakterene homofil. I den eneste samtalen med denne karakteren, er det mulig å forbigå dialogvalgene som går inn på seksualiteten hans. Et spill som for eksempel The Elder Scrolls V: Skyrim har et giftesystem med et datastyrt utvalg av karakterer. Her kan spilleren gifte seg med hvem som helst, uavhengig av kjønn eller rase. Det er jo bra. Men det blir som å ha en slags homoknapp, som spilldesigner Anna Anthropy har kalt fenomenet. Her må du selv velge, noe som også gjør at du kan velge bort alternativt og tilsynelatende kontroversielt innhold.

Det er dette Shaw mener med estetisk pluralisme. De som velger å spille heteroseksuelt kan ofte fortsette å gjøre det, uforstyrret og uutfordret. Slikt blir det ikke mangfold av.

«Mekanisk homoseksualitet», kaller Østby denne såkalte homoknappfunksjonen, som gjør at spilleren selv må ta ansvar for mangfold i spillet.

– At spilleren får ulike valg, er ikke problematisk i seg selv. Dette er en del av spillmediets unike form. Spill inviterer til deltakelse og utforskning på andre måter enn andre medier, og det å kunne gjøre egne personlige valg, kan være veldig engasjerende og spennende. Men hvis målet er bredere representasjon, er det ikke spesielt heldig hvis den dominante praksisen blir at «alternativt» innhold stort sett er valgfritt, og kan skjules. Dette er helt spesielt for dataspill. Se for deg valgfrie karakterer i andre medier, det være seg film eller litteratur! Det er jo ingen andre kulturuttrykk der du kan gjøre slike valg.

Spill stigmatiseres som useriøst

Østby peker også på at dataspill i liten grad behandles som en del av mediekulturen som sådan, men derimot som om det var en helt egen, løsrevet kultur, i et vakuum.

– Sammenligner man med filmbransjen for eksempel, gir kulturjournalister og forskere spill veldig lite oppmerksomhet som kulturuttrykk, og det til tross for at det etter hvert er veldig mange som spiller. Spill stigmatiseres fortsatt ofte som useriøst og barnslig.

Nå kunne man jo kanskje tenke seg at nettopp i dataspill, der alt tilsynelatende er mulig, burde det også være mulig å få et mangfold av seksualiteter og kjønnsuttrykk.

– Spillindustrien er fortsatt veldig konservativ hva angår kjønn og seksualitet. Selv det å utvikle et spill med en kvinnelig hovedkarakter, sees ofte på som økonomisk risikabelt eller vanskelig. Da er det kanskje ikke så rart at det står dårlig til med andre typer representasjoner.

Mannlig homoseksualitet «farligst»

Det begynner imidlertid å skje en endring, sakte, men sikkert. I avhandlingen analyserer Østby to spillserier fra det store, canadiske spillselskapet BioWare. Det er snakk om to såkalte seriespill, henholdsvis Mass Effect og Dragon Age, som alle har kommet ut i tre utgaver så langt.

– BioWare har en stor, kreativ visjon og satser mye på å lage store, gode spill. De er nok bevisste på denne tematikken, og i intervjuer jeg har lest med dem, er de tydelige på at de ønsker å gjøre noe annet enn det vanlige. Det kommer først og fremst til uttrykk i nettopp disse to spillseriene.

I de to første utgavene av Mass Effect, fantes det skeive, kvinnelige figurer. Først i tredje utgave, som kom i 2012, ble en mannlig homofil karakter introdusert, nemlig soldaten Steve Cortez. Dragon Age har hatt med bifile mannlige karakter fra begynnelsen, men også her dukket en «eksklusiv» homofil karakter opp først i den tredje utgaven i 2014. Dette spillet tar også opp temaer som transkjønn og BDSM.

– Kvinnelig homoseksualitet er gjennomgående mye mer synlig og omtalt enn mannlig, noe jeg tenker er problematisk. Mannlig homoseksualitet er tydeligvis mer «farlig». Samtidig framstår de fleste kvinnelige hovedkarakterene som konvensjonelt heteroseksuelt attraktive. Du finner få tomboys og androgyne jentekarakterer, for eksempel. De fleste mannlige hovedkarakterene er også veldig streite.

Valg innenfor rammer

Både Mass Effect og Dragon Age er såkalte rollespill, som man spiller offline, det vil i praksis si alene.

– Som spiller tar du hovedrollen i en karakter du lager selv, men basert på føringer fra spillselskapet. Du kan for eksempel velge kjønn og utseende, og så er det scriptet ulike valg du kan foreta etter hvert som historien går.

Mass Effect er en science fiction-serie, mens Dragon Age presenterer et middelaldersk fantasyunivers.

– Det som også er typisk for disse spillene, er at du som spiller velger en del utfall. Du kan styre samtaler og din karakters utvikling, hvordan du løser konflikter, hva slags moral du vil ha – om du vil være heroisk eller slem. Så du har en del frihet, men innenfor de rammene som spillselskapet har satt, ettersom de har programmert det hele.

I de to spillseriene Østby studerer, har man gått inn for å lage også hovedkarakterer som kan være homofile eller bifile.

– I disse tilfellene lager ikke BioWare egne spill for homofile, eller heterofile, for den saks skyld. Alle kan bruke den samme medieteksten, og alle spillere får muligheten til å møte et mangfold av karakterer og interagere med dem på ulike måter. Også i disse spillene er mange av seksualitetsrepresentasjonene avhengig av spillerens valg og interaksjon. Denne valgstrukturen kan være problematisk med hensyn til representasjon i et større kulturelt perspektiv. Med det er likevel viktig å se hvordan slike spill inviterer et mangfold av spillere til å samles om felles spill. Opplevelsen kan tilpasses etter egne preferanser, og dette kan være med på å skape en mer inkluderende og felles spillkultur.

Spillene speiler kulturen

På en forelesning Østby nylig holdt, var det en spiller i salen som mente at den manglende positive representasjonen av homoseksualitet i for eksempel spill som The Witcher 3, skyldes at man forsøkte å gjøre fortellingen mer historisk korrekt.

– Det er jo ganske problematisk å bruke historisk korrekthet som argument i forsvaret av et spill som baserer seg på et univers med magi, drager og monstre. For å sitere Shaw: Hvis vi tenker at representasjon er viktig fordi det gir oss muligheten til å forestille oss verden på nye og andre måter, hvorfor kan ikke disse nye og andre måtene inkludere en større aksept av kjønns- og seksualitetsmangfold? Heldigvis har vi altså begynt å se en endring i spillindustrien og -kulturen. Uavhengig av om innholdet er valgfritt eller obligatorisk er det viktig å ta disse representasjonspraksisene på alvor. Vi gjenfinner vår egen kultur i dataspillene, og her kan den bekreftes, forhandles og utfordres på helt andre måter enn i andre medier, sier Østby.

Fortell oss historien din!

Den skeive historien, sier vi, som om det finnes bare én skeiv historie. I virkeligheten rommer lesbiske, homofile, bifile og transpersoners liv et mangfold av fortellinger. I Skeivt arkivs livsminneprosjekt spør vi: «Hva er din historie?»

(Publisert hos Gaysir 23.05.2016)

I 2016 kom Skeivt arkiv endelig på statsbudsjettet, fire år etter at ideen til arkivet ble født. I den forbindelse sa kulturminister Linda Hofstad Helleland at det var en bred politisk enighet om at det er et nasjonalt ansvar å samle inn, ta vare på og formidle privatarkiv om lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.

Nå begynner det da også å bli noen solide hyllemetre med innsamlet materiale i Skeivt arkiv sin samling ved Universitetsbiblioteket i Bergen.

Lillian Nilsen (80) har vært ute i det skeive miljøet siden begynnelsen av 1950-tallet! Foto: Mona Moe Ribaut.
Lillian Nilsen (80) har vært ute i det skeive miljøet siden begynnelsen av 1950-tallet! Foto: Mona Moe Ribaut.

Vil ha livshistorier
Men alt er ikke skrevet ned. Bøker, dokumenter, brev og referater kan aldri fortelle hele historien alene. Skal vi klare å dokumentere skeive liv i alt sitt mangfold, må vi også snakke med folk av alle slag og få dem til å fortelle om livene sine.

Det er vi så smått i gang med nå, i form av et intervjuprosjekt som skal gå gjennom de neste to årene.

Denne våren er vi et lite tokvinnesteam som intervjuer: Fotograf Mona Moe Ribaut, samt undertegnede. Utstyrt med filmkamera og notatblokk banker vi på, først og fremst hos folk som har vært med en stund.

På sikt ønsker vi å snakke med folk fra alle generasjoner, men nå i første omgang konsentrerer vi oss i det store og det hele om folk som levde skeivt på en eller annen måte på 1950-, 1960-, og 1970-tallet.

Levd sammen i førti år
Solveig Askjem, for eksempel. Hun og hennes kone Vigdis Bunkholdt fyller begge 80 år om ikke så lenge, og har levd sammen i over førti år.

Solveig ble født på en gård i Andebu i Vestfold i 1936, og her kan du høre litt om hva hun har å fortelle, fra oppveksten og fra studenttilværelsen på Sosialskolen, der hun fikk sin første kjæreste:

Det første kysset
Oppvekst, det første kysset, møtet med andre som man  kunne kjenne et fellesskap med,  bøker og filmer som ble lest og sett, viktige livsvalg, seire og savn, hvordan det å leve lesbisk, homofilt, bifilt eller som transperson har preget  livet  – alt sånt har vi lyst til å høre om når vi er ute og intervjuer.

Leif Pareli vokste opp i Lofoten, men visste i likhet med Solveig at det voksne livet, det skulle han leve i en storby.

I 1975, som student i Oslo, var han på utestedet Metropol, og noen måneder senere flyttet han til Bergen, hvor han snart kom inn i et imøtekommende og givende miljø:

Bevares for ettertiden
Disse to videosnuttene med Solveig Askjem og Leif Pareli er bare små utdrag fra intervjuene vi har gjort med dem, som nå skal bevares for ettertiden i Skeivt arkivs samlinger ved Universitetsbiblioteket i Bergen.

Tanken er at forskere, studenter, journalister og andre som på en eller annen måte vil gjøre noe på skeiv historie her kan finne interessant materiale.

Som sagt, nå i første omgang er det de som har levd en stund vi først og fremst har lyst til å snakke med.

Det  trenger ikke å være mennesker som har vært aktiv i noen organisasjon, eller å ha stått på barrikadene på noe vis. Kanskje de ikke en gang kjenner så mange andre skeive. Vi vil gjerne snakke med dem likevel.

Vi lover konfidensialitet til dem som ønsker det. Ingenting publiseres uten samtykke fra den vi har intervjuet.

Framover kommer vi til å legge ut flere videosnutter på våre nettsider i de tilfellene det er ok for intervjuobjektene. Følg oss derfor på Facebook eller på våre nettsider skeivtarkiv.no.

Og vil du høre enda flere skeive historier, kan vi tipse om ett av de arkivene vi selv har latt oss inspirere av, nemlig Chicago Gay History. Her finner du et vell av videointervjuer med skeive av alle slag. Se chicagogayhistory.com/biographies.

LagreLagre

Barnas eget akademi

De åpnet med et pang! Forelesningen om partikkelfysikk ble en suksess, og siden har ungene strømmet til Juniorakademiet på Toten.

(Denne artikkelen ble først publisert hos Fabelaktig formidling.)

Det er tidlig formiddag en snørik lørdag i februar. Utenfor inngangen til storsalen står en rad med unger og tripper. De venter alle på å få komme inn på månedens forelesning ved Juniorakademiet.

– I alt er det over 550 barn som er medlem av akademiet nå, forteller Lisbeth Eilertsen, bibliotekar og prosjektleder ved Fyrverkeriet kulturhus i Vestre Toten kommune.

– På den første forelesningen, høsten 2014, hadde vi invitert professor Are Strandlie fra daværende Høgskolen i Gjøvik til å komme og snakke om partikkelfysikk. Det kom 155 unger! Vi stod bare og måpte. Siden har det vært mellom 100 og 200 unger hver gang.

Olivier Galland
Olivier Galland

Voksne ingen adgang
Inne i storsalen står geolog Olivier Galland klar til å fortelle om alt han vet om vulkaner. Han er en av tre forskere som dette semestret har sagt ja til å komme og snakke for de unge medlemmene av Juniorakademiet, som alle er mellom 8 og 12 år. Voksne har absolutt ingen adgang til salen i den timen forelesningen varer. Sist gang, da teknologidirektør Onno Verberne fra NCE Raufoss var på akademiet og foreleste, var det en ivrig pappa som pent måtte avvises. Han gikk slukøret ut, mens ungene fikk lære alt om Bloodhound, verdens raskeste bil. Før dagens forelesning blir det derfor opplyst fra scenen om at en journalist fra Fabelaktig formidling aller nådigst har fått snike seg inn på bakerste rad. Fortsett å lese Barnas eget akademi