Kategoriarkiv: Anmelderi og kommentarer

Selvmord i litteratur og virkelighet

Skjønnlitteraturens kraft svekkes når den her legges på terapibenken.

(Denne anmeldelsen stod på trykk i Forskerforum 10/2016).

 Ti bøker. Ti fortellinger om selvmord og selvmordsforsøk. «Jeg forsøker å forstå, så langt det lar seg gjøre, hvordan det er å være den andre», skriver Eivind Normann-Eide i forordet til sin nye bok, Skjønnlitterære selvmord. Han er spesialist i klinisk psykologi og forsker, med lang erfaring fra selvmordsforebyggende arbeid.

Og «de andre» er i dette tilfellet hentet fra fiksjonens verden, fra fortellinger som Unge Werthers lidelser (1774) av Johann Wolfgang von Goethe til Selvmord (2007) av Édouard Levé. I enkelte av bøkene, som i Hav av tid (2002) av Merete Morken Andersen, er det de som blir igjen, som bærer fortellingen. Men i hovedsak er det de som begår selvmord, eller som vurderer å gjøre det, som er hovedpersonene.

Rundt 530 mennesker tar livet sitt hvert år her i Norge. Det er tre ganger så mange som de som dør i trafikken. Enda flere forsøker å ta livet av seg. Og rundt alle disse finnes de som er redde for hva noen de er glade i, kan bestemme seg for å gjøre. Selvmord angår med andre ord veldig mange av oss. Og Normann-Eides bok henvender seg til oss alle.

Spørsmålet er om skjønnlitteraturen også kan belyse det vi i dag vet om risikofaktorer for selvmord, og samtidig overskride faktakunnskapen med en innsikt som berører, spør Normann-Eide. Han viser blant annet til den amerikanske filosofen Martha Nussbaums forskning på skjønnlitteraturens betydning for vår evne til å sette oss inn i andres liv.

Gode forfattere evner å foregripe faglitteraturen, med nyanser i karakterenes liv og psykologi som går utenpå enhver journal og vitenskapelig artikkel, skriver han videre.

Det begynte som et essay til antologien Signatur – Nye norske stemmer i 2014. Her skrev Normann-Eide med utgangspunkt i fem dypdykk i skjønnlitteraturen. I boken som nå foreligger, har han altså hentet inn ytterligere fem verk, samtidig som han har utvidet diskusjonen rundt de fem opprinnelige.

Gjennom hele boken lar han således de ti skjønnlitterære verkene gå hånd i hånd med en gjennomgang av relevant forskning og rådende teori på området. Det er et lettfattelig og informativt overblikk vi får, der det hele munner ut i en omtenksom liste over hvor man kan søke hjelp.

Men det er da også her Normann-Eides prosjekt vekker motstand i undertegnede. Jeg opplever at noe gikk tapt på veien fra essay til bok. I førstnevnte fikk skjønnlitteraturen det meste av oppmerksomheten. I boken er det som om de litterære figurene reduseres til caser i et forelesningsmanus, til litt for gode og nyttige eksempler på rådende teorier om selvmord og risiko. Det blir noe instrumentelt over den litterære lesingen.

Jeg innser imidlertid at det er som kliniker, og ikke litteraturviter, Normann-Eide skriver, og at det da kan være vanskelig å la være å krysse av på sjekklisten over symptomer og risikofaktorer etter hvert som han leser. At historiene henger på greip for en psykolog, er muligens også en honnør til forfatterne. Men det blir for friksjonsløst, et en-til-en-forhold mellom fiksjonen og virkeligheten, der skjønnlitteraturens magi som noe overskridende, ekspanderende, blekner.

Det betyr ikke at det er en dårlig bok Normann-Eide har skrevet. Gjennomgangen av de ulike litterære verkene er gjennomarbeidet og matnyttig, og utvalget favner bredt. Og kanskje hadde jeg vært mer velvillig innstilt til prosjektet om boken bare hadde hett Selvmord, der det aldri var meningen at de skjønnlitterære skikkelsenes liv skulle være noe annet enn gode eksempler på reelle sårbarhetsfaktorer. Bruker man figurer fra fiksjonens verden til å belyse selvmordsproblematikk, slipper man jo også unna spørsmål om anonymisering og personvern. Samtidig opplever jeg de tilfellene der Normann-Eide henter eksempler fra det virkelige livet, som like engasjerende, det være seg eksempler på selvmord fra Golden Gate Bridge i San Fransisco eller omtaler av musikerne Kurt Cobain og Ian Curtis’ selvmord.

Jeg spør meg riktignok underveis om alle selvmordsforskere verden over er enige i alt, eller om det også på dette feltet er ulike skoler og motstridende teoretiske diskusjoner? Normann-Eide peker på at til tross for en mangedobling i antall studier, og økt oppmerksomhet på forebygging og behandling, ser vi i vår del av verden ingen betydelig reduksjon i antall mennesker som tar sitt liv. Behandlingsapparatet kommer med andre ord for ofte til kort. Tanken om at skjønnlitteraturen kan gi ny innsikt i menneskers aller innerste, er i så måte en god tanke. Men da må nok litteraturen møtes med en større undring og litt færre ferdige teorier.