Kategoriarkiv: Anmelderi og kommentarer

En stillferdig professor

Det tok ikke lang tid før William Stoner var glemt av sine kollegaer. Jeg kommer derimot til å huske ham lenge.

(Denne teksten ble først publisert som leder i Forskerforum 2/15.)

For de eldre er navnet hans en påminnelse om den slutten som venter dem alle, og for de yngre er det bare en lyd som ikke vekker noen fornemmelser, hverken om fortiden eller om en identitet som har noe med dem selv eller karrierene deres å gjøre.

Jeg fikk romanen Stoner av John Williams i julegave, etter at en entusiastisk bokhandler hadde overbevist giveren om at dette var en av årets litterære høydepunkter. Det hadde vedkommende nok rett i. Fædrelandsvennen kalte boka om William Stoner en historie om «deg og meg». Og ja, den er så visst både tidløs og universell, så tidløs at det kjennes forunderlig at det allerede er femti år siden den kom ut. I 2014 kom den for første gang på norsk.

Men samtidig er den en sjelden bok om livet i akademia.

stoner Fortsett å lese En stillferdig professor

Hatets retorikk

Hvem skriver brev til Tatiana Vinnitjenko?

(Denne teksten ble først publisert som leder i Forskerforum 1/15.)

Det ble skrevet 23. november 1911, og deretter arkivert for ettertiden. I desember 2014 fikk det plutselig nytt liv i sosiale medier, Albert Einsteins brev til Marie Curie.

Man kunne i og for seg lese det i norsk oversettelse allerede i 2010, i Walter Isaacsons utmerkete biografi om nettopp Einstein. Bakgrunnen for brevet var forholdet mellom enken Marie Curie og den gifte kollegaen Paul Langevin. Samtidig som det ble kjent at Curie for andre gang var tildelt nobelprisen, denne gangen i kjemi, ble detaljer rundt forholdet mellom henne og Langevin gjort offentlig av tabloidpressen. Forholdet skapte oppstyr, og da var det at Einstein grep pennen:

«[J]eg er så rasende over den plumpe måten som offentligheten for tiden våger å beskjeftige seg med Dem på, at jeg absolutt må gi denne følelsen luft. Jeg føler meg nødsaget til å fortelle Dem hvor høyt jeg har kommet til å verdsette Deres forstand, Deres handlekraft og Deres ærlighet, og at jeg priser meg lykkelig over å ha gjort Deres personlige bekjentskap i Brussel. Enhver som ikke hører med blant de krypdyrene, er så sannelig glad, nå som før, over å ha slike personligheter som Dem, og Langevin også, virkelige mennesker som man føler seg priviligert over å ha kontakt med. Hvis det pakket fortsetter å beskjeftige seg med Dem, så la simpelthen bare være å lese det sludderet, og overlat det til de krypdyrene det er smurt sammen for. (Isaacson 2010, s. 191).»

Men det var ikke bare Einstein som skrev til Marie Curie. Det kom også en rekke andre brev, det ene mindre hyggelig enn det andre. Ett av dem var fra et medlem av Svenska Akademien. Han foreslo at hun ikke skulle møte opp for å motta nobelprisen, som følge av alt oppstyret rundt hennes forhold til Langevin.

Tro hvor mange mannlige nobelprisvinnere som ville ha fått et tilsvarende brev?

Marie Curie hevet seg imidlertid etter beste evne over alt bråket, og dro til Stockholm for å motta prisen. Hennes svar til motstanderne var at «jeg tror ikke det er noen sammenheng mellom mitt vitenskapelige arbeid og det som foregår i mitt privatliv».

Nå, mer enn hundre år senere, er det Tatiana Vinnitjenko som hetses for sitt privatliv.

Fortsett å lese Hatets retorikk