Kategoriarkiv: Anmelderi og kommentarer

Glemte romfartspionerer

Likandes, men litt lettvint bok om svarte, kvinnelige NASA-forskere.

Det er 3. juli 1960, og Levi Jackson jr. har nettopp vunnet det populære olabilløpet på Virginiahalvøya. Det har ingen svart gutt gjort før ham.

«Hva vil du bli når du blir stor», må journalisten fra Norfolk Journal and Guide ha spurt.

«Jeg vil bli ingeniør, slik som moren min, sa Levi.

Olabilen har nemlig han og mamma Mary Jackson bygget sammen. Til vanlig er Mary å finne på National Aeronautics and Space Administration (NASA), der hun i 1958 ble den første svarte, kvinnelige ingeniøren.

Hun var imidlertid verken den første eller eneste svarte kvinnen som jobbet ved basen i Hampton, Virginia. Under andre verdenskrig, mens det som da het Langley Research Center jobbet febrilsk med å utvikle bedre og sikrere fly, var man i beit for flinke folk. Dermed begynte man å ansette kvinnelige matematikere, av ren nød. De svarte kvinnene var i mindretall, men mange nok til en egen liten avdeling, i raseskillets navn. For selv om forskningsbasen rekrutterte relativt fargeblindt, gjorde de lite aktivt for å motarbeide de rådende rasistiske strukturene.

Snart skulle flere av kvinnene bli svært viktige bidragsytere i utviklingen av flyindustrien og i arbeidet med å sende menn til månen. Arbeidet gikk først og fremst ut på å beregne vesentlige faktorer ved hjelp av kompliserte ligninger, men de færreste av dem fikk navnene sine på trykk i noen forskningsrapport. Det var et privilegium forbeholdt mennene.

Journalist Margot Lee Shetterly vokste opp med historiene om de svarte, kvinnelige forskerpionerene, som datter av en fysiker i Hampton. Men først som voksen innså hun at veldig få andre kjente til dem, og slik ble både boka og filmen Hidden Figures til.

Det er et fascinerende stykke moderne historie Shetterly skriver. Den favner bredt, men effektivt og poengtert, der alt henger sammen med alt: Kampen mot raseskillet, kvinnenes inntreden i høyere utdannelse, flyhistorie, romfartsteknologi, den kalde krigen, dataalderen. I midten av historien står en liten håndfull kvinner: Dorothy Vaughan, som i 1949 ble den første afro-amerikanske kvinnelige avdelingslederen ved Langley. Katherine Jackson, som i 2015, i en alder av 97 år, mottok Frihetsmedaljen fra president Obama, for sin innsats for romfartsforskningen. Og altså Mary Jackson, som de siste årene av sitt yrkesliv jobbet for å bedre kvinnelige forskeres vilkår ved NASA.

Noen av kvinnene levde ennå, og Shetterly intervjuet dem. Men først og fremst har hun lett etter spor av hver enkelt, i avisutklipp, årsrapporter og ikke minst personalmapper. Kildene er møysommelig referert til slutt i boka, men jeg hadde gjerne sett at jeg som leser i større grad hadde fått være med på å finne disse «hidden figures». Jeg skulle ønske at teksten i seg selv vitnet langt mer om det detektivarbeidet Shetterly har gjort, nettopp for slik å understreke hvordan historie er et resultat av en rekke valg ‑ hva som anses verdt å fortelle, og hvem som anses som viktige å fortelle om. For disse kvinnene og deres innsats i NASA var jo aldri «hidden». Man valgte bare å la være å se dem.

I stedet gjør Shetterly seg til nok en allvitende, uangripelig forteller, med en innsikt som strekker seg helt inn i kvinnenes tanker og følelser, der de går til første jobbdag på Langley. Det har det blitt en lettlest, lettlikt, men også litt lettvint bok av.