Kategoriarkiv: Anmelderi og kommentarer

Omstart

Om verden går under, blir i alle fall denne boka stående som et vellykket eksempel på tverrfaglighet.

(Først publisert i Forskerforum 13.12.2018.)

Tilfeldigvis begynner jeg på Kollaps samme uke som norske myndigheter går ut og sier at alle bør ha jodtabletter i huset i tilfelle en atomulykke. Oppfordringen får meg til å kjenne meg på randen av fremtiden, for å stjele undertittelen fra nevnte bok.

Nettopp derfor er det forunderlig hvor beroliget jeg føler meg etter faktisk å ha lest denne samlingen av tekster om hva som skjer når vi tvinges til å se begynnelsen på slutten i øynene.

Atten forskere, fra både humaniora, samfunns- og naturvitenskapene, ser nærmere på noen av kollapsene vi står overfor, med utgangspunkt i dagens klimatiske og økologiske kriser. Boka har blitt til i kjølvannet av utstillingen ved samme navn ved Kulturhistorisk museum i Oslo (KHM) i 2017. Resultatet er en oppløftende, men også tankevekkende bok om det moderne menneskets utrettelige arbeid med å sage av greina vi sitter på, men også om mulighetene som ligger i fallet vi eventuelt gjør mot bakken.

De to redaktørene, rådgiver Petter Bjerregaard fra KHM og folklorist Kyrre Kverndokk, skriver innledningsvis at de «har ønsket å holde gapene mellom fagene åpne». Men det er lenge siden jeg har lest noe der tverrfagligheten har fungert så godt som i Kollaps. Man får den sjeldne følelsen av at bidragsyterne har lest hverandre underveis, eller i alle fall snakket sammen.

Noen viktige referanser, begreper og kilder går igjen på tvers av fagene, som en gjenstand som hentes fram gang på gang, men som studeres fra ulike kanter. Den viktigste fellesreferansen er antropocen, betegnelsen for den epoken vi er inne i nå, der menneskene ikke bare lever i naturen, men ugjenkallelig påvirker den. At dette bærer galt av sted, har både forskere og miljøaktivister snakket om i flere tiår nå. Men hvorfor hører vi ikke etter og faktisk gjør noe?

For det første fordi dommedag er varslet såpass mange ganger nå, at folk flest til slutt ikke tror på det lenger. Antropolog Thomas Hylland Eriksen forteller hvordan man i 1970-årene sa at kloden kom til å være ubeboelig ved århundreskiftet, og her er vi altså ennå. Kristian Bjørkdahl fra Senter for utvikling og miljø skriver om hvordan klimapolitikkens vitenskapelighet – alle grafer og tørre rapporter – bare gjør folk flest svimle, ikke handlekraftige, og snarere har en avpolitiserende enn mobiliserende effekt. Og biolog Dag Hessen imøtegår forestillingen om at vi er på vei «utfor stupet», men ja, ned i en dyp, mørk dal bærer det nok, i alle fall for menneskets og en del andre arters del. Men gjør det noe for kloden som sådan? Neppe.

Ingen av bidragsyterne sår tvil om at store økologiske endringer er i ferd med å skje. Dette er ikke klimaskeptikernes bok. Forskerne går imidlertid i rette med dommedagsprofetiene, og mener de er overdrevne, og i alle fall lite produktive politisk.

Noen tjener imidlertid på at vi blir redde. Kverndokk viser hvordan medienes rapportering fra orkanen i New Orleans i 2005 bar preg av postapokalyptiske fantasier. Særlig svarte innbyggere ble sirklet inn som voldsutøvere og plyndrere, noe som legitimerte en krigslignende inngripen fra politiets og det militærets side. Men forskning viser altså at katastrofesituasjoner ikke nødvendigvis fører til en alles krig mot alle. Tvert imot: Nye fellesskapsbånd kan oppstå når samfunnsstrukturene kollapser, fortrøstningsfullt nok.

Vakre veier

En tankevekkende bok om skjønnheten snarere enn slitet ved den omfattende veibyggingen i Norge på slutten av 1800-tallet.

(Først publisert i Forskerforum 11.10.2018.)

Mon tro hva Knud Knudsen ville tenkt om debatten for et par år siden rundt «monstermastene», eller de evig omstridte vindmøllene? Ville han sett skjønnheten i dem, storheten i alt hva mennesket får til? Ville han pakket drakjerra og slept med seg det omfattende fotoutstyret for å fange samspillet mellom natur og teknologi? 

Knud Knudsen (1832–1915) var en pioner innen fotografering, og drev lenge et fotofirma i Bergen. I 2013 ble fotografiene og negativene som er bevart etter ham, inkludert i Norges dokumentarv. Og det var først og fremst landskap han tok bilder av. Knudsen var enormt fascinert av den teknologiske utviklingen som fant sted i løpet av siste halvdel av 1800-tallet, og viet mye tid til å fotografere alle de nye veiene som ble anlagt i denne perioden. Mange av bildene ble solgt som postkort, eller trykket i reisebrosjyrer.

«Veien, reisen, landskapet» er da også undertittelen Torild Gjesvik har gitt boka si om Knudsen. Hun er kunsthistoriker, med en doktorgrad fra før om nettopp veier i norsk 1800-talls kunst.

Gjesvik har formet boka hun har skrevet, som et kaleidoskop, der hun for hvert kapittel henter fram nye bilder, men også går tilbake til tidligere viste bilder og diskuterer dem fra ulike innfallsvinkler, gjennom bruk av kunst- og kulturhistorie, fotohistorie, samferdselshistorie og landskapsteori. Og det er når Gjesvik setter Knudsens bilder inn i en kunsthistorisk sammenheng, og trekker linjer både bakover og framover i tid, til andre kunstnere og andre idealer, at boka er på sitt beste.

Levd liv er selvfølgelig aldri kjedelig å lese om, og det er greit nok å høre om Knudsens karriere som fruktdyrker og etter hvert som innehaver av et fremgangsrikt fotofirma. Det er bare det at arbeidene hans er enda mer interessante. Ved andre gangs lesing av boka tar jeg meg derfor i å skumme utålmodig gjennom det innledende biografiske kapitlet, for jeg vil heller ut på veiene, og inn i bildene. Veiene gjorde landskapet tilgjengelig, og skapte utsiktspunkter som landskapet kunne oppleves fra. Men de var også i seg selv en del av den estetiske opplevelsen, påpeker Gjesvik.

I ryggen har Knudsen hele den romantiske perioden, der naturen var svimlende storslått og mennesket lite og langt på vei prisgitt naturen. Men synet på natur er i endring, og troen på menneskets evner har vokst. I Knudsens bilder går natur og ingeniørkunst hånd i hånd, slik tidsånden tilsa. Vi befinner oss i optimismens høytid, der naturen og det moderne livet i alle fall tilsynelatende er på lag.

Jeg kjenner da også på en uventet entusiasme overfor alle disse avbildete, svingete veiene som skjærer seg inn i landskapene, som et ornament, for å bruke Gjesviks uttrykk. Skjønt, «skjærer seg» … Slik de framstår i Knudsens bilder, føyer veiene seg inn i landskapet snarere enn å med vold tvinge seg fram. I en billedserie fra for eksempel 1880-årenes Nærøydal, der E16 går i dag, danner fallet i fossen en slags overraskende harmoni i møtet med den nylagte veien. Det er som om det alltid var meningen at de to – veien og fossen – skulle møtes akkurat her. Gjesvik hjelper oss å lese bildene, noen ganger som selvstendige verk, andre ganger som deler av en kunsthistorisk dialog med for eksempel romantikkens malere. Mange av Knudsens bilder viser motiver som andre kunstnere også har vært fascinerte av. J.C. Dahls maleri «Fra Stalheim», med mektige fjell og store stup, regnes for eksempel som en av romantikkens fremste eksempler på hvordan det sublime, oversanselige, nesten skrekkinngytende synet på natur gjorde seg gjeldende. I Knudsens avbildninger fra det samme området er naturen langt mindre mektig og overveldende. Mennesket har vokst nok til å kunne sette tydelige spor, i form av veien som sirkler seg ned gjennom dalen, og som også blir et dominerende motiv i bildene.

Det er for øvrig gøy å lese om hvordan idealer for veibygging endret seg mot slutten av det 19. århundret. Fra ca. 1760 til 1850 rådet det såkalte «franske prinsipp», der veiene ble lagt i mest mulig rette strekker. Det fungerte bra så lenge terrenget var flatt og fint, men resulterte i noen heidundrandes stupbratte veier rett opp og ned i de mer krevende områdene, for eksempel Kvamskleiva i Valdres.

Så endret idealene seg, og man begynte å ta mer hensyn til terrenget. De slyngede veiene ble snart det de traktet etter, både ingeniørene og estetikerne, det være seg i parkanlegg eller i fjellheimen. Det er disse buktende uttrykkene for en ny tid som Knudsen har fanget med kameraet. Nettopp det vakre ved veiene er det som blir så tydelig i bildene hans. Det er vel også derfor vi fortsatt sender postkort med bilde av Trollstigen.

Mangfold på museet

Du har selvfølgelig gjort det mange ganger – gått inn på et tun, over en dørstokk, opp en trapp for å kikke inn på liv vi har levd – og lever. Museene våre er populære utfluktsmål, ikke minst nå i ferieukene som venter oss.

(Først publisert i Forskerforum 28.06.2018.)

Men hvem og hva møter deg egentlig? Hvem sine liv er det som får plass på våre ulike kulturhistoriske museer? Og med hvilke ord fortelles hvilke fortellinger?

I 2006 ble det såkalte Mangfoldsnettverket opprettet etter avtale med Kulturrådet. Hensikten med nettverket har vært å løfte fram kompetansen blant museer som jobber aktivt med minoritetstematikk og kulturelt mangfold. Nå har ni museer bidratt med artikler til en bok som drøfter det inkluderingsarbeidet som pågår.

Det er da også en bok som bør nå ut langt utover museumssektoren. De diskusjonene som finner sted mellom permene her, om inkludering, ekskludering, mangfold og makt, har relevans på alle områder der mennesker møtes. Spesielt gir Thomas Michael Walle fra Musea i Sogn og Fjordane sitt kapittel om «museale inkluderingsstrategier» mye å tygge på. Han problematiserer hele inkluderingsbegrepet, der fokuset på minoritetene altfor lett forblir et sidespor og ikke får utfordre tenkningen rundt majoritetskulturenes selvfølgelighet som sådan.

Den kritiske tonen til det som foregår av inkluderingsarbeid ved museene, er for øvrig symptomatisk for hele boka. Artiklene er i stor grad skrevet av konservatorene og formidlerne bak de ulike utstillingene, og likevel er det langt unna selvskrytet og de ubetingete suksesshistoriene. Derimot sitter selvkritikken løst over alt man kunne ha gjort annerledes, og alt som ikke funket, for eksempel i dialogen med representanter for minoritetsgruppene. Det er så jeg innimellom får lyst til å stryke artikkelforfatterne på kinnet og si at så ille var det vel ikke?

Samtidig hadde et litt større mangfold blant artikkelforfatterne gjort seg. For det er et paradoks at de som skriver om det mangfoldsarbeidet som har vært gjort så langt, selv tilhører majoritetsbefolkningen, om de er en aldri så ydmyk utgave av denne.

Men altså: Som lesere inviteres vi med på et utvalg ulike utstillinger fra de siste årene, det være seg skaut-utstillingen «Blyge blikk» ved Nasjonalgalleriet i 2011, fokuset på Varangerhuset – en kombinasjon av bolig og fjøs – i Vadsø i 2016, eller «Våre hellige rom» ved Interkulturelt museum i Oslo 2007-2014. Særlig har etniske minoriteter som skogfinnene og tater-/romanifolket vært viet økende oppmerksomhet, og tre av artiklene forteller om arbeidet med å inkludere og løfte fram disse kulturene ved like mange museer. Her hadde jeg gjerne sett en fjerde tekst som knadde sammen erfaringene fra de tre ulike utstillingene og fikk fram fellesnevnere og forskjeller. For i disse tekstene blir det spesielt tydelig det som nesten alltid er svakheten ved artikkelsamlinger: Det blir mange gjentakelser, samtidig som man savner en tydeligere struktur og helhet. Jeg blir også sittende og lure på hvor man tenker at veien går videre? Tidligere nevnte Walle våger seg frampå med spørsmålet om det velvillige inkluderingsarbeidet er en måte for museene å verne seg selv mot kritikk på. Burde de heller se det produktive i friksjon og motstand? Se, det hører jeg gjerne en bredere diskusjon om.

Bettum/Maliniemi/Walle (red.)
Et inkluderende museum. Kulturelt mangfold i praksis.
Museumsforlaget, 2018

Nyttig rapport, kjedelig bok

Levekårsundersøkelsen for kulturtidsskrifter er ikke akkurat lystig lesning.

(Først publisert i Forskerforum 20.04.2018.)

Jeg kvier meg lenge for å kalle det en bok. Til det er tekstene i Kulturtidsskriftene altfor lite bearbeidet, og sideuttegningen for døll. Hvorfor Kulturrådet ikke bare trykket det hele opp som en alminnelig forskningsrapport, er meg en gåte. Og når Fagbokforlaget har valgt å gi det hele ut som en bok, hvorfor ikke legge litt mer omtanke i å omdanne tørre kapitteltekster til en spenstig helhet? Om de trenger tips til å gjøre det billig, men likevel kreativt, er det bare å spørre landets redaktører av kulturtidsskrifter.

De to som driver kulturtidsskriftet MELK, for eksempel. Jeg måtte smile av bildet de nylig la ut på Instagram. En sovende redaktør ligger over skrivebordet, med en solid stabel A4-konvolutter med håndskrevne adresser ved siden av seg. Det er tid for å sende ut et nytt nummer av ett av landets yngste kulturtidsskrifter, og enn så lenge kan de bare drømme om en distribusjonsordning et fattig, lite tidsskrift måtte ha råd til. Så da er det bare å ta pennen fatt for redaktørene og skrive på konvolutten til 450 abonnenter.

MELK er imidlertid heldige. De er i 2018 blant de utvalgte, ett av 14 tidsskrifter som omfattes av Kulturrådets innkjøpsordning for kulturtidsskrifter, og som derfor vil bli å finne rundt om på landets folkebiblioteker.

Men funker de, disse støtteordningene for kulturtidsskriftene, eller burde Kulturrådet sette inn noen andre tiltak? Det er spørsmålet som stilles i Kulturtidsskriftene, en slags levekårsundersøkelse av noen av de mest utsultede meningsbærerne vi har her til lands.  Et knippe forskere ved Høgskolen i Volda har fått i oppdrag å utrede situasjonen deres, og begynner rapporten med å forsøke å definere hva et kulturtidsskrift egentlig er, en innsirkling som oppleves mer som et pliktløp enn som særlig avklarende. På et tidspunkt begynner jeg å lete gjennom rapporten etter en oversikt over de 14–15 tidsskriftene som en gang i året velges inn under Kulturrådets innkjøpsordning. Bare en enkel liste hadde gjort det ganske utydelige subjektet «kulturtidsskrift» litt mer tydelig, gitt det et ansikt. Men ingen oversikt over tidsskrifter som får støtte, er å finne.

Kulturtidsskriftene faller mellom flere stoler, og må slåss seg imellom om de knappe midlene som er stilt til rådighet. For ikke er de bøker, og ikke er de aviser. Ikke gir de noe særlig uttelling i tellekantsystemet, og de færreste har råd til å honorere bidragsyterne. Og likevel finnes det altså en liten flora av kulturtidsskrifter som på ren trass kommer ut, år etter år.

I en undersøkelse fra 2005 ble det avdekket at den mest typiske tidsskriftskribenten var en forsker, fulgt av en student. I den nye undersøkelsen er det derimot langt mellom vitenskapelig ansatte som velger å publisere i et kulturtidsskrift. Forskerne bak rapporten peker på endringene som har funnet sted i akademia siden 2005, der publisering i vitenskapelige tidsskrifter nå favoriseres. I stedet er det vi andre, vi halvstuderte, skrivende røverne – redaktører, journalister og kritikere, utøvende kunstnere og forfattere – som fyller side etter side i tidsskriftene.

Samtidig forsøker tidsskriftene å tilpasse seg en ny digital hverdag, for eksempel gjennom å publisere tekster vekselsvis på papir og på nett. Det gjør noe med tekstene – de blir mindre tidløse, mer aktualitetsorienterte, kort sagt: mer journalistiske. Hva skjer da med tidsskriftenes egenart som arenaer for lange, langsomme tanker?

Bjarne Riiser Gundersens kapittel, der han analyserer og diskuterer tre utvalgte tidsskrifter  – Kunstkritikk og Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift og Samtiden – er vel verdt lesinga. De to førstnevnte ser ut til å inneha en solid posisjon innenfor sine fagfelt, takket være en tydelig redaksjonell profil og skribenter med kred. Det pekes på hvordan velfundert faglig kritikk har tapt terreng de siste årene i mediene for øvrig, og da blir tidsskrifter som disse stadig viktigere. Samtiden kan derimot se ut til å ha mistet noe av sin relevans i det norske medie- og debattlandskapet, der tenketanker og blogger har fått en stadig større plass, og artikler fra internasjonale medier deles fortere enn du rekker å trykke «oppdater».

Bør du lese Kulturtidsskriftene? Jeg vet ikke helt, jeg. Den er vel først og fremst av interesse for dem som skal bevilge penger, eller krangle om dem. Kanskje du heller skal bruke tiden på å faktisk lese et kulturtidsskrift? For jeg tipper at du er som meg, som gjerne heier på alle disse små arrige villnissene i det mediale økosystemet, men som ender opp med å la dem støve ned i en pøl av dårlig samvittighet, mens du sjekker siste nytt på sosiale medier. Og imens sover en utslitt tidsskriftredaktør ved siden av en haug med konvolutter.

Utstilte samer

I mange tiår var levende samer populære utstillingsobjekter. Forfatteren nyanserer bildet av en tilsynelatende fornedrende praksis.

(Først publisert i Forskerforum 06.02.2018.)

Jeg tror jeg sitter med en bok som bekrefter det magefølelsen min sier: Det er stygt å stille ut folk. Men så begynner jeg å lese.

Daniel Mortenson hadde allerede deltatt på flere utstillinger da han i 1893 sa ja til å ta med seg familien og en flokk reinsdyr til verdensutstillingen i Chicago. Der skulle han være ett av trekkplastrene i en egen «sameby».

Slike levende utstillinger av mennesker har i ettertid blitt karakterisert som utbyttende og fornedrende, skriver arkeolog Cathrine Baglo i sin nye bok, som har utgangspunkt i doktoravhandlingen fra 2011. Men fantes det også muligheter i denne praksisen, kanskje til og med en slags motmakt? Lite har vært skrevet tidligere her til lands om denne utstillingspraksisen.

Forfatteren har derfor gjort en imponerende innsats med å lete fram til navnene på de vel 400 samene fra Norge, Sverige og Finland som i løpet av 1800-tallet og første del av 1900-tallet ble vist fram på ulike scener i Europa og Amerika. Enda mer imponerende er bildematerialet – et vell av fotografier, postkort og faksimiler fra datidens aviser og andre skriftlige kilder.

Slik har hun også funnet stemmene deres. Mange av de utstilte fikk nemlig mye oppmerksomhet i avisene, og lot seg gjerne intervjue. For flertallet innebar et engasjement ved en utstilling gode penger. De fikk se verden, og de kom i kontakt med mennesker av alle slag.

Alt dette gjør at bildet jeg har hatt av freakshows befolket med umælende ofre, blir grundig utfordret. For var samene først og fremst utstillingsobjekter, eller kan en like gjerne si at de selv stilte seg ut?

Baglo pirker i det man kanskje tenker er gjengrodde sår, og drar av skorpene. Hun skriver fram det aktive, frivillige og gjerne også fordelaktige ved å si ja til å delta. Det er en edruelig, men likevel engasjert tekst, som ikke vil være med på at verden er svarthvit, selv om fotografiene er det. Baglo underslår ikke de problematiske sidene ved praksisen. Hun redegjør for grumsete og vitenskapelige strømninger, men først og fremst for en allmenn fascinasjon for «de andre», der ideer om «autentisitet» og «ekthet» var viktige premisser. Og hun viser også til eksempler på tarvelige arbeidsvilkår, der utstillingsdeltakerne ble lurt for penger, eller knapt fikk bevege seg utenfor utstillingsområdet.

Et interessant poeng er likevel – i dette tilfellet – at samene fikk mye oppmerksomhet og sympati internasjonalt for måten de ble behandlet på av myndighetene hjemme. Iscenesettelsen av samisk hverdagsliv på internasjonale arenaer ble en måte å formidle kunnskap på om en kultur som mange samer opplevde var under sterkt press hjemme.

Levende utstillinger ble i det store og det hele utkonkurrert i 1930-årene, da filmmediet kom og kunne bringe enda mer «autentiske» innblikk i folkegruppers hverdagsliv. Men også i dag finner vi eksempler på større eller mindre «sameleire», det være seg på Dovre eller i Karasjok, ment for turister og andre forbipasserende.

I neste bok av Baglo vil jeg gjerne høre også hva disse aktørene tenker om det å kle på seg kofta, legge lassoen over skulderen og gå ut og møte nysgjerrige blikk. Selv føler jeg meg kanskje ikke lenger moralsk forpliktet til å snu meg vekk i avsky.