Når det forbudte aldri problematiseres, blir åpenheten lite farlig.

"Faktum er at Heli ingenlunde kan sies å være den første som sto fram som homoseksuell i Norge. Å delta i en debatt under pseudonymet Ivar Selholm og med fotoforbud var så absolutt tilrådelig med holdningsklima vi hadde på 50-tallet, men det teller ikke som full åpenhet."
(Jon Reidar Øyan/Rolf Angeltvedt/Bera Ulstein Moseng, Blikk, 11/04)

Vinteren 2004/05 pågikk en debatt i homomagasinet Blikk om Arne Helis rolle for det norske, homopolitiske pionerarbeidet. Hvor viktig var han egentlig i de første femten årene av Det norske forbundet av 1948s historie? Var han virkelig den første som stod fram offentlig som homo i Norge?
Debatten startet med et innlegg av Jon Reidar Øyan, leder av Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH), Rolf Angeltvedt, leder av Helseutvalget for homofile og Bera Ulstein Moseng, stipendiat ved NOVA.. Bakgrunnen for innlegget var et intervju med Arne Heli i Aftenposten 17.september 2004, der han blant annet fortalte om den homohistoriske selvbiografien han holdt på med. Like etter påske i år kom så endelig boka, med tittelen Åpen om det forbudte. I august døde Arne Heli, 81 år gammel, etter lengre tids sykdom. Dermed gikk den siste av de som kunne fortelle fra tilblivelsen av den første norske homoorganisasjonen ut av tiden og inn i historien.
Men hvilken historie gikk Arne Heli inn i? Hvem sin historie?

Stort homohistorisk engasjement
Det nedtegnes for tiden homohistorie som aldri før, både her på berget og internasjonalt. Egne homoarkiver spretter fram over hele kloden. I England arrangeres det årlig en homohistorie-måned, som har som formål å "hylle livet til alle homoer, biseksuelle og transpersoner som var her før oss" (Blikk nett, 08.02.06). I Sverige pågår blant annet to prosjekter innenfor EUs Equalprogram, der man jobber for å samle inn og bevare svensk homo-, bi- og transhistorie.
Her til lands leder sosialantropolog Hans W. Kristiansen prosjektet Homoseksualitetens vilkår og ytringsformer i Norge 1920-1980, finansiert av Norges forskningsråd. Dokumentaren Den hemmelige klubben av Kenneth Elvebakk, om homopionerene i Norge, ble vist på NRK i 2004. TV-selskapet Fabelaktiv holder på med en dokumentar i fire episoder om homohistorien i Norge fra 1945 og fram til i dag. Serien skal etter planen vises på NRK i løpet av vinteren 2007/08.
Men man skal trå varsomt om man har planer om å befatte seg med homohistorie. I forbindelse med Europride i Oslo i juni 2005, hadde Dagbladet Magasinet en større reportasje om homoliv før og nå, under tittelen "Bråk under regnbuen". Her skrev journalistene at "stikker man hånda inn i homohistorien, blir man stukket. Homobevegelsens indre liv preges av sterke personligheter, maktkamp og sladder. Venner og elskere blir bitre fiender. Krangel om mål og offentlige midler. Kamp om ære og posisjoner. Mens Magasinet har jobbet med denne saken er vi blitt tilbudt hemmelige avtaler, reneste "drittpakker" om enkelte sentrale personer og ultimatum av typen: "Snakker du med person A, nekter jeg å bidra"". (Dagbladet 18.09.2005).

Kamp om laurbærkransen
En av de nyere kranglene i homomiljøet handler altså om hvor sentral Arne Heli egentlig var. Det er riktignok en temmelig smålig krangel for spesielt interesserte, og handler sannsynligvis vel så mye om hvem som skal få adgang til forskningsmidler og kildemateriell som om personen Arne Heli. For hvorfor er det så viktig å fastslå hvem som var den første åpne homofile i Norge, og som derfor fortjener den største laurbærkransen? Som om det å komme ut er noe man gjør én gang og så er man ferdig med det. Som om ikke de homopolitiske rettigheter som er vunnet siden oppstarten av DNF-48 i 1950 er et resutalt av en mangfoldig, kollektiv kamp. Som om ikke homohistorien - som all annen historie - må baseres på et bredest mulig spekter av stemmer. Ingen kan fortelle den historien alene. Heller ikke Heli.
For det er godt mulig at Arne Heli gjør seg viktigere enn han faktisk var homopolitisk. Kanskje han tilraner seg for mye når han i Åpen om det forbudte fremstiller seg som medforfatter til boka Vi som føler annerledes, den første norske sakprosaboken om homofili. Det endrer ikke den bokas betydning for homoene på 50- og 60-tallet på noe som helst vis, eller det faktum at Arne Heli faktisk var en av de som startet opp og var aktiv i DNF-48 i pionerårene, og derfor har noen viktige historier å fortelle som ikke har vært fortalt før. Debatten i Studentersamfunnet i 1965, der Heli deltok som "den homofile" under pseudonymet Ivar Selholm, var sannsynligvis likevel en viktigere milepæl for Heli selv enn for homokampen som sådan. I selvbiografien hans representerer denne kvelden et klimaks, høydepunktet som han har bygget hele sin homoseksuelle utviklingshistorie opp mot. Debattinnlegget er gjengitt i sin helhet. Noen måneder før han "stod fram", sa han opp jobben han hadde hatt i et av Oslos shippingfirmaer. "Jeg hadde lyst til å si at jobben var bra nok for en heteroseksuell person, men jeg aktet ikke å spille hetero resten av livet. 17 år fikk være nok! Jeg hadde andre planer for framtida!"
Der slutter Helis selvbiografi, og paradoksalt nok også hans engasjement som homoaktivist, før han dukker opp igjen som en av de sentrale skikkelsene i Kenneth Elvebakks dokumentar førti år senere. De siste årene av sitt liv markerte Heli seg igjen som en flittig og omstridt debattant, som klarte å erte på seg store deler av homomiljøet med sine bastante utspill.

Følelsene og ordene
Arne Heli var fra enkle kår, født og oppvokst i vestre Bærum, "der blant annet bondegårdene lå". Som 15-åring begynte han for alvor "å lure på saker og ting. [...] Interessen for jenter var kort sagt laber." Med krigen som bakteppe forteller han om klassekameraten Frode og den første store forelskelsen, om hvordan de ble kjærester, om enn i smug. Heli skriver befriende åpent om ung seksualitet, om "sprutekonkurranser", om klassekamerater som "runkeobjekter", om å "smake på klisteret sitt", samtidig som han beskriver hvordan han strevde med å finne ord for de følelsene han hadde for Frode. "Og hvilke ord skulle jeg bruke? De samme sleipe som tøffingene slo om seg med? Før de lo rått. [...] Bare tanken på å bruke dem overfor Frode fikk meg til å gå i vranglås."
Frode var fra et åpent og fordomsfritt legehjem, med Karl Evangs skrifter i bokhylla. "Hos Evang fikk jeg i klartekst vite at det som Frode og jeg hadde drevet med en god stund, ble kalt homoseksualitet."
Siden var Arne Heli aldri i tvil: Det var homoseksuell han var. At han noen år senere både skulle gifte seg og bli far, var tilsynelatende ene og alene resultatet av krefter han ikke rådde over. Han kom seg ut av ekteskapet etter hvert, endte opp med foreldreretten til sønnen (som riktignok vokste opp hos besteforeldrene), og ble samboer med pianisten Øivind Eckhoff, "min voksne kjærlighet". De to levde skjult for familie og arbeidskollegaer, men fikk etter hvert en omgangskrets med andre homofile, og var altså aktive i arbeidet med å etablere det som skulle bli Det norske forbundet av 1948.

Manglende motstand
Åpen om det forbudte er skrevet i et til tider grenseløst enerverende språk, med halve setninger på rekke og rad, slurvete tegnsetting og en utbredt konjunksjonsvegring. For eksempel: "Interiørmessig holdt vi oss til møbler fra 1890-årene hos Heitmann. Digre mahogni skrivebord. Med grønn filt. Men fjærpenner var gått ut på dato. En regnemaskin på deling."
Det er likevel først og fremst Arne Helis egen skråsikkerhet som skjemmer Åpen om det forbudte og gjør den for endimensjonal og enkel, ikke bare som homohistorisk dokument, men også som selvbiografi. Jeg leter etter motstanden i teksten, ømme punkter, Arne Helis egne funderinger og diskusjoner med og om seg selv. Spurte han seg noen gang mens han skrev om hva han husket og hvorfor, for ikke å snakke om hva han ikke husket? Var han aldri i tvil om hvem han var, slik alle vi andre er med jevne mellomrom?
Arne Heli gjør altså selv et stort poeng av sin egen åpenhet "om det forbudte", en åpenhet som fortoner seg temmelig halvveis sett med dagens skeive øyne. Han bruker mye tid og tekst på å tegne opp et bilde av seg selv og sine venner som dannete, intellektuelle mennesker. De "føler annerledes", men er ellers helt "vanlige" (les: "normale"). Han og Øivind gir hverandre lyrikksamlinger til jul, hører på den klassiske morgenkonserten hver søndag og serverer hvitvin og fiskekabaret når de homofile vennene kommer på besøk. Med den boligmangelen som var i etterkrigs-Norge var det ikke spesielt oppsiktsvekkende at to menn delte leilighet, og ellers var det ingenting som avslørte at Arne og Øivind var "annerledes".

Vaksinert mot femininitet
Deres rake motsetninger var "skrullene" ved pissoaret på Tullinløkka. "Når vi gikk forbi [dem] ble vi oppgitte over at folk kunne opptre på en slik måte. Både i klesveien og med sminke. Å se dem var på en måte en form for vaksinasjon. Vi følte ingen samhørighet med dem. De har ingen substans, var [vennen] Ottars gjennomgangsmelodi."
Over femti år senere skulle Arne Heli erte på seg det store flertallet av sine medhomoer med medieutspill av typen "ikke et menneske som har sett Homsepatruljen vil gå med på å adoptere bort et barn når homsene ser slik ut". Igjen var det mannlig femininitet som fikk ham til å se rødt og foreslå gipsing av håndleddene til de verste skrullene.
Det får meg til å lure på om det virkelig var Arne Heli som vokste fra homobevegelsen, slik han fremstiller det blant annet i lanseringsintervjuet i Aftenposten tidligere i år ("miljøet ble klaustrofobisk trangt"). Var det mon tro ikke heller omvendt - at det var homobevegelsen som vokste fra Heli (og mange andre med ham), med sitt stadig sterkere krav om å "stå fram", med nye tanker om homofili som en "livsform", for ikke å snakke om 90-årenes in your face-holdning om at "we're here, we're queer, get used to it"?
Det forundrer meg også at Heli, som etter karrieren i shippingselskapet utdannet seg til sosionom og resten av livet var aktivt engasjert blant "fanger, narkomane og flatfyll", ikke på et eneste tidspunkt i boka reflekterer over hvorfor et samfunn går til det skritt å forby sex mellom voksne mennesker. For hva sier det egentlig om kjønn, seksualitet, for ikke å snakke om makt?

(Prosa 5/06)