Alveberg på drømt hav

Sist gang Kjersti Alveberg koreograferte for Nasjonalballetten, var i 2001 med Reise på drømt hav. Nå fortsetter ferden framover – med land i sikte.

(Skrevet for programheftet, Den norske opera og ballett mars 2014.)

– Offisielt sett kan du si at denne forestillingen blir et punktum, og så får vi se hva som skjer, sier Alveberg. Det er ennå noen hektiske uker igjen til premieren på det som kanskje, kanskje ikke blir en avskjedsforestilling fra en av landets fremste koreografer.

Ønsket seg en mindre scene 
Ballettsjef Ingrid Lorentzen tilbød henne Hovedscenen. Det var hun verdt. Men Alveberg selv ønsket seg Scene 2 som skueplass for dette knippet med perler fra den lange listen hennes av verk.

– Jeg foretrekker det intime formatet. På Scene 2 kommer man tettere på danserne, sier hun. Tett på har hun vært hele veien, fra da hun debuterte med I morgen? i 1975.

Ole Willy Falkhaugen. Foto: Jörg Wiesner.
Ole Willy Falkhaugen. Foto: Jörg Wiesner.

Daværende ballettsjef ved Den Norske Opera, Anne Borg hadde invitert den 26 år gamle danseren til å prøve seg som koreograf ved Operaens ballettverksted. NRK fjernsynet bestemte seg for å filme og sende I morgen?. Snart skulle Alveberg bli husvarm i NRK-huset på Marienlyst, som landets fremste skaper av ballett for tv, ofte i samarbeid med produsent Jannike Falk. Mange av verkene vant priser både nasjonalt og ikke minst internasjonalt. Høydepunkter fra dette arbeidet åpner andre akt i Alveberg på drømt hav, i form av en 14 minutter lang, nylaget film med tittelen Glimt.

– Det har vært utrolig engasjerende i alle disse årene å få utforske hva dette tv-mediet egentlig er. Man kommer så nær. Danseren og kamera er to mobile enheter som kan bevege seg og danse sammen, samtidig som kamera er publikums øyne. Danserne kan bevege seg i et univers som egentlig er en liten glassbolle.

Dansernes koreograf 
I første akt får vi gjensyn med fem balletter: Spirits (1987), Babels barn(1998), In One (1994), It’s about time (Nett no!) (2002) og altså Reise på drømt hav (2001). Thomas Halvorsen var med i sistnevnte produksjon. Nå er han egentlig pensjonert danser, men gjør et unntak for Alveberg på drømt hav.

– Jeg hadde ikke sagt ja til hvem som helst, men da Kjersti spurte meg om å bli med som en gjennomgangsfigur i forestillingen, var det noe jeg med glede ville. Hun gir meg stor frihet til å komme med egne ideer. Hun ser at alle vi danserne er forskjellige og endrer gjerne på detaljene i koreografien, slik at hver og en av oss kommer ordentlig til vår rett.

Også Stine Østvold har kjent Alveberg lenge.

– Jeg jobbet første gang med Kjersti allerede på Balletthøyskolen Hun er veldig visuell og har et godt øye for hva som når fram til publikum. Og så er hun følsom og samtidig energisk, med et engasjement for alle detaljene.

Alveberg er da også opptatt av å skape en felles agenda sammen med danseren.

– Du ser stor forskjell på en danser som ikke vet hvorfor han står på scenen sammenlignet med en som vet det. Tanker og følelser fyrer opp bevegelsene og skaper bevissthet om hva man formidler. Danseren bør vite hvilken historie han skal fortelle, selv om dansen er abstrakt eller konseptuell.

– Hele mennesket må med  
– Jeg er opptatt av å engasjere hele kroppen: magen, hjertet og hodet. Jeg er mest glad i dans som oppleves som sann.

– Sann…?

– Ja, at koreografen og danserne har lykkes med å lande både form og tema, så dansen oppleves troverdig.

I andre akt, etter den tidligere nevnte filmen med glimt fra ulike tv-balletter, får publikum oppleve urpremieren på hele tre nye verk:Transcendance, Nano og Valse triste.

– De er alle utviklet på Kunsthøgskolen i Oslo. Jeg har aldri hatt et eget kompani, og har derfor hatt stor glede av å utvikle nye balletter for avgangsstudenter ved KHIO. Det er en flott, men samtidig upretensiøs sammenheng å jobbe og være kreativ i.

– Har du savnet et eget kompani?

– Ja, jeg har av og til det. På et eller annet mirakuløst vis har jeg klart meg både uten det, egen produsent og agent i Norge, og uten fast støtte. Livet har vært på alvor hele tiden. Det har aldri vært noe trygt eller fast ved det, og jeg har aldri vært sikker på å kunne overleve neste måned. Men jeg elsker det jeg gjør, og jeg har alltid fått tilbud om nye oppdrag, så sånn sett har jeg vært heldig.

Et kjærlighetsforhold
I førti år har livet handlet om dans.

– Jeg er nok født med lidenskapen til dans og musikk. Jeg valgte ikke dansen – dansen valgte meg! Om du lurer på om du skal danse, så la det være. Men om du kjenner at du ikke har noe valg, så gjør det! Jeg har et kjærlighetsforhold til dansen med alt det innebærer. Dans er også spirituelt, en lengsel som man utfordrer sin egen erkjennelse med. Og de danserne og koreografene som klarer å uttrykke det i noen sekunder, kan gi oss store opplevelser.

Det er spennende å se hvordan det nå blomstrer i både norsk og utenlandsk ballett, sier Alveberg.

– Dansen er i ferd med å ta nye veier, med fusjoner mellom ulike former. Jeg har jobbet hardt, men er samtidig veldig takknemlig over alt jeg har fått gjøre og alle ildsjeler jeg har møtt underveis. Og det å få gjøre denne forestillingen her, på dette huset, med disse danserne, det er bare helt fantastisk. Selv vil jeg alltid fortsette å danse!

LagreLagre