Hjerteknuseren

Don Giovanni forfører og forderver, både kvinnene han jakter på, og sangerne som gestalter ham. Møt tre kjente, norske utøvere som har gjort denne rollen tidligere.

Skrevet for Den Norske Opera og Ballett mars 2014.

– Dette er en ikonisk, men dødstung rolle som krever mye erfaring, sier Audun Iversen. Han var ferdig med utdannelsen sin ved Opera Akademiet ved Det Kongelige Teater i København i 2008. Bare to år senere, høsten 2010, turnerte han England i rollen som Don Giovanni, i en oppsetning ved Glyndebourne on Tour.

– Jeg tenkte underveis i prøveforløpet at når produksjonen var ferdig, skulle jeg legge vekk rollen i mange år, og det har jeg da også gjort. Jeg har rett og slett takket nei til å gjøre den igjen når jeg har blitt spurt. Jeg trengte å la rollen modnes, men nå begynner det kanskje å bli på tide å grave den fram igjen.

I England opplevde Iversen til sin store skrekk å bli buet på etter generalprøven.– Jeg trodde jeg hadde gjort tidenes dårligste rolletolkning og at karrieren nå var over. Men så lærte jeg til min lettelse at hvis man spiller en skurkerolle i England så hender det ofte at den rollen blir buet ut i applausen, i alle fall om han har vært slem nok. Så etter hvert lærte jeg meg å ta det som en kompliment.

Tar for seg

Don Giovanni tar og tar. Han tar plass på scenen, og han tar for seg av menneskene rundt seg.
– Man må prøve å framstille ham sympatisk innimellom, slik at publikum ser hva det er damene faller for. Men egentlig er han ikke sympatisk i det hele tatt. Det gjør det til en krevende, men også morsom rolle, sier veteranen Knut Skram. Han har gestaltet forføreren en rekke ganger, i Italia, Canada og Tyskland, og to ganger ved Den Norske Opera.
En gang sang han så lidenskapelig at han ikke merket at han slo beinet i scenegulvet. Det måtte operasjoner til for å reparere skadene som oppstod.

Don Giovanni, Den Norske Opera og Ballett 2014. Foto: Erik Berg.
Don Giovanni, Den Norske Opera og Ballett 2014. Foto: Erik Berg.

– I Barthold Halles oppsetning i 1971 sang vi på norsk, husker jeg. Seksten år senere, i 1987, hadde jeg igjen rollen, denne gangen i regi av Göran Järvefelt. Det var en fantastisk oppsetning med en rekke nye grep.

Järvefelts valgte å framstille Don Giovanni som en tidløs outsider. I løpet av forestillingen beveger figuren seg inn i vår tid ved hjelp av nesten umerkelige endringer i klesdrakten. På slutten ender han opp som pønker.

– Jeg tror jeg hadde seks-sju kostymeskift og skiftet parykk fire ganger i løpet av den forestillingen, og det er egentlig krevende nok bare å synge rollen. På samme tid var jeg med i en veldig tradisjonell oppsetning av stykket i Tyskland. Der hadde jeg bare to kostymeskift og én parykk, så det var rene ferien i forhold, forteller Skram.

En bortskjemt Hollywoodstjerne

Da Järvefelts produksjon ble satt opp på ny av Den Norske Opera i 2006, var det med Johannes Weisser som Don Giovanni. Han har gjort rollen flere ganger i Tyskland, Østerrike og Danmark, og har også gjort en innspilling av verket med Rene Jacobs som dirigent, til stor applaus, sin ennå unge alder til tross. Ifølge tidsskriftet Gramophone var det egentlige den renommerte britiske barytonen Simon Keenlyside som var tiltenkt rolle. Weisser var bare engasjert til de sceniske oppførelsene. Men dirigent Jacobs ble så begeistret for hva han fikk høre at han valgte den norske barytonen da innspillingen tok til for alvor.

– Dette er en av de morsomste og mest utfordrende rollene man kan få prøvd seg på.  Man må få frem karakterens både sjarmerende og dypt usympatiske sider. Galskapen og dramaet som utspiller seg, spesielt i andre akt, er fantastisk spennende å få spille. Det er jo veldig mange måter å gjøre denne karakteren på, og jeg har vært med på ulike oppsetninger. Ofte gjøres Don Giovanni til en veldig diabolsk figur, men jeg tenker at han også kan minne om en bortskjemt Hollywoodstjerne, en egoist som bruker folk rundt seg, og er vant til å få alt han peker på.

Verdens midtpunkt

Don Giovanni inneholder mange resitativer, med ensemblesang der hovedrolleinnehaverens barytonstemme gjerne ligger under som en kontrasterende stemme.

Don Giovanni, Den Norske Opera og Ballett 2014. Foto: Erik Berg.
Don Giovanni, Den Norske Opera og Ballett 2014. Foto: Erik Berg.

– Det er få lange linjer og lite yndig musikk å synge for tittelrollen, bortsett fra i den lille serenaden og litt i Don Giovannis aller siste scene. Samtidig skal du være på scenen det meste av tiden som verdens midtpunkt og virkelig føle at alt har deg som sitt gravitasjonssenter. Det krever en sterk scenisk tilstedeværelse og stamina, og du er nødt til å være veldig fokusert om du skal lykkes, sier Audun Iversen.

– Veldig mye av karakteren formes i resitativene. Også musikalsk er det noe kameleon-aktig over Don Giovanni, synes jeg. Han stjeler andre karakterers musikalske temaer og bruker dem skamløst selv, sier Weisser.

Tidligere oppsetninger av Don Giovanni ved Den norske opera:

Premiere 02.02.62: Regi: Josef Witt
Musikalsk ledelse: Arvid Fladmoe
Scenografi og kostymer: Janos Horvarths skisser ved Marianne Horvath
I rollen som Don Giovanni: Ingvar Wixell / Carl-Axel Hallgren.

Premiere 15.12.71: Regi: Barthold Halle
Musikalsk ledelse: Arvid Fladmoe
Scenografi: Arne Walentin
I rollen som Don Giovanni: Knut Skram (1971, 1974, 1977, 1982), Claudio Nicolai (1974), Jerker Arvidson (1974), Oddbjørn Tennfjord (1982).

 

Premiere 04.04.87: Regi: Göran Järvefelt
Musikalsk ledelse: Heinz Fricke
Scenografi og kostymer: Kathrine Hysing.
I rollen som Don Giovanni: Knut Skram (1987,1988,1991,1993), Terje Stensvold (1987, 1993, 1995, 1997), Trond Halstein Moe (1995), James Martin (2001), Peter Mattei (2004), Johannes Weisser (2006).