14 professorer – bare menn

Også i kvinnedominerte fag er professorene menn. Forskningsaktiviteten må opp slik at flere kvinner kan kvalifisere seg, mener Gerd Bjørhovde, leder av Kif-komiteen.

(Denne artikkelen ble først publisert i Forskerforum 6/10.)

Ved Høgskolen i Lillehammer, Avdeling for helse- og sosialfag, er alle de 14 professorene menn.

– Den manglende kjønnsbalansen i akademia blir spesielt interessant når man ser på de kvinnedominerte områdene, slår Ingrid Guldvik fast. Hun er selv førsteamanuensis ved avdelingen.

Færre professorater

At menn dominerer i toppstillingene også innenfor kvinnedominerte fag, er ikke unikt for Høgskolen i Lillehammer. En undersøkelse gjort av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste i 2008 viste at bare 31 prosent av professoratene innen helse- og sosialfagene ved de statlige høgskolene er besatt av kvinner. Samtidig har de kvinnedominerte høgskoleutdanningene langt færre professorater enn de mannsdominerte. Helse- og sosialfagene har nesten dobbelt så mange fagstillinger som teknologiavdelingene, samtidig som antallet professorater er omtrent det samme. I forhold til antall fagstillinger har teknologiavdelingene altså nesten dobbelt så mange professorater som helse- og sosialfagene.

– Vi spurte oss om det er slik at de statlige høgskolene tildeler flere professorater til mannsdominerte områder. Disse tallene bekrefter dette, sa Linda M. Rustad i en kommentar da undersøkelsen forelå. Rustad er seniorrådgiver for Komité for kjønnsbalanse i forskning (Kif).

Vet for lite om mennene

Det vil si: Den gangen het den Komité for integreringstiltak – Kvinner i forskning. Da den nye komiteen trådte i kraft 1. april i år, var både navnet og mandatet endret. Flere høringsinstanser mente at den lave andelen menn ved en del fag var en utfordring som den nye komiteen måtte ta på alvor.

– Men maktforholdene mellom kjønn, og hva som er norm, og hva som er avvik, er jo ikke det samme, sier Guldvik. Flere har påpekt at selv om menn er i mindretall innenfor kvinnedominerte fag, ser det ikke ut til å minske mulighetene deres til å gjøre akademisk karriere. Kanskje tvert imot. Det er en påstand som kan ha noe for seg, mener Guldvik.

– Her må det mer forskning til, poengterer imidlertid Gerd Bjørhovde, leder for Kif-komiteen. Hun presiserer at menns karrieremuligheter i kvinnedominerte fag er noe man fortsatt har for lite kunnskap om.

Ingen kvinner på toppen

Avdeling for helse- og sosialfag ble etablert ved Høgskolen i Lillehammer på begynnelsen av 1990-tallet. I dag har avdelingen 86 fagansatte med tilnærmet lik kjønnsfordeling i staben – 42 kvinner og 44 menn.

Men ser man nærmere på hvilke stillinger de ulike fagansatte har, blir bildet et annet. Alle de 14 professorene er altså menn, ni av dem i hele stillinger, de øvrige fem som professor II.

– Flertallet av oss som har professorater, er samfunnsvitere, psykologer eller har andre akademiske kvalifikasjoner. Kvinnene ved avdelingen har i større grad profesjonsbakgrunn. Både kjønn og fagbakgrunn spiller med andre ord en rolle, sier Ole Petter Askheim, selv pedagog og altså én av de fjorten professorene.

Korte akademiske tradisjoner

Mangelen på kvinner i toppstillingene innen de kvinnedominerte fagene handler altså om flere kryssende akser. På den ene siden finner man det samme mønsteret her som overalt ellers i akademia, med færre kvinner jo høyere opp i hierarkiet man kommer. At kvinneandelen på faget er høy, hjelper tilsynelatende lite.

– Det kom jo ganske overraskende på oss at også innenfor et fag som sykepleie er det mer vanlig med mannlige professorer enn med kvinnelige, sier komitéleder Gerd Bjørhovde.

Samtidig er den akademiske tradisjonen innen blant annet helse- og sosialfag kort, og det tar lang tid å kvalifisere seg til et professorat. Avdeling for helse- og sosialfag ved HiL skiller seg i så måte ut ved å ha mange professorstillinger.

– Vi har ikke hatt tilsettinger av professorer i hele stillinger ved avdelingen de siste fem årene. Men mange av professorene våre har fått opprykk gjennom søknad, eller gjennom å søke på stilling et annet sted, forteller Guldvik ved HiL.

Må få opp forskningsaktiviteten

Guldvik var i fjor med på å danne «professorgruppe for kvinner», et nettverk for kvinnelige førsteamanuenser som vil kvalifisere seg videre til professorer ved høgskolen. Noe av det gruppen har oppnådd så langt, er å få på plass et kvalifiseringsstipend for kvinner som vil bli professor.

– Dette er for de som har kommet litt ut i forskningsløpet og har publisert en del. Det er jo foreløpig bare snakk om ett stipend for hele høgskolen, så det endrer selvfølgelig ikke veldig mye på situasjonen, men det viser vilje til endring. Det må også andre grep til, både med tanke på rekruttering og samling av forskningstiden slik at kvalifisering blir mulig.

Ledelsen må rett og slett kreve at kjønnsfordelingen skal bli bedre, og helst også ha noen målsettinger for når det skal skje, ifølge Guldvik.

Komitéleder Gerd Bjørhovde peker på viktigheten av at man får opp forskningsaktiviteten innenfor en del av de kvinnedominerte fagene.

– Innenfor for eksempel sykepleie går det jo en diskusjon om hva man egentlig vil med faget. Noen vil hevde at sykepleie først og fremst skal handle om å yte omsorg, og advarer om at for mye fokus på forskning vil kunne svekke denne basisen i faget.

Ledelsesansvar

Ved Høgskolen i Lillehammer er det allerede mange kvinner med førstestillingskompetanse, framhever Ingrid Guldvik.

– Det sies jo hele tiden at kvinnene vil komme, bare vi får nok kompetanse og får publisert nok. Stadig flere av oss har da også blitt mer bevisste på at vi ønsker å kvalifisere oss til en professorstilling. Men ting kommer ikke til å gå av seg selv. Derfor er dette noe ledelsen må bidra til en bevissthet rundt, og kanskje til og med forvente at kvinner skal ha en sånn karriereutvikling, sier hun.

 

 

LagreLagre

LagreLagre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *